Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Det sitter en mann og dør i sofaen på en hytte i Ringsakerfjellet. Han er 46 år gammel, han har to barn, er samboer med Karin, bor i Brumunddal og heter Dag Richard Sørum. Klokka er straks kvart over ni. Ute er det en lun, men litt overskyet høstmorgen.

Inne sitter Dag Richard i en grå sofa, lent litt over mot siden, med haka nede på brystet, en mørk, blålig farge i ansiktet og muskelrykninger i det ene beinet.

For bare noen sekunder siden satt han og svarte på en tekstmelding, med nevøen på fem år ved siden av seg. Så sluttet hjertet plutselig å slå, uten forvarsel, som følge av en elektrisk rytmefeil. Nå bare flimrer det, de små rykningene klarer ikke å pumpe blod med livsviktig oksygen opp til hjernen. Noen snorkelyder støtes opp i luftveiene.

Nevøen dytter til ham: «Onkel, ikke tull, da!».

En kjede av hjelpere

Døden er her. Men den er ikke alene. Om noen få øyeblikk skal en rekke mennesker – lokale brannmenn, ambulansepersonell, et crew fra Norsk Luftambulanse og spesialister på Oslo Universitetssykehus, Ullevål i Oslo  – sette i gang en intens kamp for å hente Dag Richard tilbake til livet, før det er for sent.

På luftambulansebasen studerer livredderne oppdragsinformasjon, rute og vær før de drar ut med helikoptret.

Om noen sekunder skal lillesøsteren hans, Karen, oppdage hva som skjer, når hun fra kjøkkenet hører en merkelig rallelyd fra stua. Sammen med samboeren John Arne skal hun velte ham ned på gulvet, snu ham over på ryggen, sette seg på kne og starte hjerte- og lungeredning, samtidig som John Arne slår nummeret 113 på telefonen. Alarmen går.

Minuttet etterpå får Thor Kristian Ringsbu, vaktleder for laget med deltidsbrannfolk i Mesnali, et oppkall fra 110-sentalen på Hamar. De sender en bil fra Brummunddal nå, men karene i Mesnali er to mil nærmere, og har en sekshjulsdrevet bil med hjertestarter og akuttmedisinsk utstyr stående klar.

Thor Kristian og brannkollegene i Mesnali slipper alt de har i hendene, og setter kurs mot den lille, lokale brannstasjonen.

– Jeg ba dem gi blanke i uniformen, bare hive seg i bilen, forteller Thor Kristian Ringsbu i ettertid.

– Vi har rykket ut til folk med hjertestans mange ganger før, og vet at så lenge noen på stedet starter kompresjoner umiddelbart, så er det håp.

Helikoptret endrer kurs

Samtidig er det aktivitet på sambandet i et ambulansehelikopter over Mjøsa. Legen Jostein Hagemo, redningsmann André Korsvold og pilot Morten Jystad er på vei fra Lørenskog til Gjøvik, men meldingen fra AMK endrer planen.

– Vi satte kursen mot fjellvannet Grunna, men det var lavt skydekke, så vi måtte finne en sikker rute gjennom skyene, noe som betød en omvei inn mot fjellområdet. Men ved hjertestans er tiden avgjørende, og jeg fryktet at vi skulle komme for sent her, medgir Jostein Hagemo i dag.

9. august 2017: Livredderne fra Norsk Luftambulanse arbeider med Dag Richard Sørum på stuegulvet i hytta på Hedmarksvidda. Foto: Privat

Men på bakken skjer det mye. En ambulansebil fra Lillehammer er også på vei oppover mot fjellet, det samme er brannbilen fra Brummunddal. Men først i løypa er Thor Kristian og laget fra Mesnali ombord i sin Mercedes Sprinter med drift på alle seks hjul og akuttmedisinsk utstyr på plass.

De fikk først feil posisjon fra AMK, og satte kursen mot Sjusjøen, i feil retning. Hva nå? Må de snu? Hvert sekund teller. Sjåføren Roar Lien er lommekjent. Han tenker i to sekunder, før han bestemmer seg: «Vi tar vinterveien fra Natrudstilen! Bommen ved Ljøsheim fikser vi!».

Gasspedalen plantes i gulvet. AMK kommer på radioen og lurer på hvorfor det ikke er noen vei på kartet der bilen kjører. Svaret er at ingen GPS kan erstatte lokalkunnskap. Noen minutter senere hopper Thor Kristian og Runar ut av bilen, og åpner bommen med brekkjern og spett.

Ved hjertestans er tiden avgjørende, og jeg fryktet at vi skulle komme for sent her

Anestesilege Jostein Hagemo

Bare tjue minutter etter at de kjørte ut av brannstasjonen i Mesnali, er de framme hos Dag Richard, søsteren Karen og svogeren John Arne, som har drevet intens gjenoppliving i 30 minutter, alene.

Trodde ikke det skulle skje med broren

– Det var utrolig godt å få avløsning, for det var ekstremt mentalt tøft å arbeide så hardt for å holde liv i en livløs storebror, og etterhvert se at livstegnene ble borte. Jeg er sykepleier og har sett hjertestans før, men hadde aldri tenkt at det kunne skje med broren min. Og jeg var nesten helt sikker på at vi hadde mistet ham, forteller Karen i dag.

Svogeren John Arne Johnsen (t.v.) og søsteren Karen Sørum reddet livet til Dag Richard Sørum da hjertet hans stoppet i denne sofaen i august. Nevøen Steffen (5) var også der da det skjedde.

Da brannfolkene kommer løpende inn, ligger Dag Richard livløs på gulvet, men arbeidet er skikkelig gjort. Søster og svoger har vedlikeholdt det som kalles en sjokkbar hjerterytme, slik at hjertestarteren kan tas i bruk umiddelbart.

Thor Kristian og brannkollegene gir ett støt. To støt. Ingen respons. Så kommer crewet fra luftambulansen inn døra. Et minutt senere er den lille stua full av hjelpere, vesker og utstyr. Brannfolkene bistår med hender som holder poser og slanger.

Luftambulanselege Jostein og crewet analyserer hjerterytmen, gir adrenalin og hjertestabiliserende medisiner intravenøst, samtidig som de måler blodtrykk i arteriene og CO2 i utpusten, for å måle hvordan behandlingen virker. Samtidig gir de flere elektrosjokk for å forsøke å starte hjertet, mens en mekanisk brystkompresjonsmaskin stroppes fast til overkroppen.

Den nær livløse kroppen responderer sakte, men sikkert. Etter ti minutter har Dag Richard endelig en bærende puls. Døden var ikke den sterkeste her i dag, men kampen er langt fra over. Fagfolkene fra brannvesen og ambulansebiler tar seg av familien og bistår med å få Dag Richard opp til helikoptret, som snart er en prikk i horisonten.

Kjøles ned i kunstig koma

På Oslo Universitetssykehus Ullevål vet den erfarne anestesilegen Kjetil Sunde på Intensivavdelingen hvem som er på vei. Helikoptercrewet følger båren helt inn på den såkalte angio-laben, der hjerteregionen scannes. De ser ingen blodpropper, ingen sår. Dette var ikke et infarkt, det var en hjerterytmefeil – og nå handler alt om å begrense omfanget av eventuelle hjerneskader.

Dag Richard lå i kunstig koma på Ullevål sykehus for å forebygge hjerneskade. Foto: Privat

Dag Richard legges i koma på respirator og kjøles ned til en kroppstemperatur på 33-34 grader det neste døgnet, før han langsomt varmes opp igjen.

Fem dager senere våkner han gradvis. Det tar ikke lang tid før både intensivpersonalet og familien forstår hvordan det har gått. Han er seg selv, hjernen er i orden. Legen Kjetil Sunde har forsket i over 20 år på hjertestans og den viktige sykehusbehandlingen etterpå, og er blant landest ledende fagfolk på feltet. Han konstaterer at Dag Richard lever fordi hele redningskjeden fungerte optimalt.

– Dette er som en stafett. Det hjelper ikke at ankermannen er lynrask hvis første etappe gikk dårlig. Det viktige er at de på stedet starter med brystkompresjoner, uansett hva de føler at de kan om førstehjelp – det er ingen ting å tape. Og her fungerte alt optimalt, helt fra Karen og John Arne som startet hjerte-lunge-redning umiddelbart, til de lokale brannfolkene som kom først og begynte med hjertestarter, sier Kjetil Sunde.

Ikke vent på at andre skal komme

Luftambulanselege Jostein Hagemo slutter seg til kollegaen:

– Karen og John Arne gjorde en skikkelig innsats fra første minutt til de første hjelperne kom. Ingen må være redde for å starte hjerte-lunge-redning, og det er viktig å holde på så lenge man orker, helst til profesjonell hjelp kommer.

Snart et halvt år har gått da vi møter Dag Richard i den samme sofaen, på den samme hytta, med den samme familien rundt seg. Han er sjeleglad for å være i live, og vet hvem som skal ha takk:

– Det var helt uvirkelig å våkne fra koma, ikke huske noen ting – og så høre en lege fortelle at søsteren og svogeren min har reddet livet mitt. Når jeg så fikk høre om alle som bidro, er det bare én ting å si til alle sammen: Tusen hjertelig takk!