Tekst: Geir Anders Rybakken Ørslien / Toppfoto: Privat

– Jeg hørte bare et hyl, og så Guro komme farende nedover, omgitt av stein og morenemasse. En diger kampestein sneiet henne med bare noen centimeter, og et øyeblikk trodde jeg det skulle gå helt galt, forteller mor Ingvild Storås.

Det hun ikke hadde regnet med, var at en app hun selv har støttet utviklingen av, skulle bli hjelpen de trengte for å få Guro ned fra fjellsiden i Jotunheimen.

Men helt til nå hadde denne sommerdagen vært nydelig. Sola sto høyt på himmelen, og familien på fire hadde nådd toppen av Falketind i Jotunheimen. Nå var det et par timer siden de sto der oppe og nøt panoramautsikten fra 2067 meter over havet.

Guro takker Hjelp 113-appen for at helikopteret fikk henne trygt ned fra fjellet. (Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien)

Fjellvant familie

– Vi var grytidlig oppe og reiste fra hytta i femtida på morgenkvisten, for å ha god tid underveis til toppen, forklarer Guro Ølnes. Ingeniørstudenten bor i Trondheim, men har vokst opp i en fjellvant familie i Oslo. Hytta ligger på Hardangervidda, dagens turmål var altså Jotunheimen.

De gikk den såkalte normalruta opp til den karakteristiske toppen sørvest i fjellmassivet. Der oppe var det nærmest vindstille i julivarmen. Sammen med far Jon og storesøster Torunn var Guro og moren Ingvild drøyt halvveis på nedturen, da de måtte traversere en skråning full av løse morene­masser.

– Det var mye mindre snø enn vanlig denne sommeren, og her ville ruta normalt gått på snøen – men det var umulig, forteller Guro.

Hun gikk sist i følget, som forsiktig gikk fra fotfeste til fotfeste på det løse underlaget i bratthenget. Heldigvis er det flere store steiner der, som kjennes trygge ut. Guro støtter hånda på en steinblokk samtidig som hun setter foten på en annen stein under seg. Og i løpet av et langsomt øyeblikk forstår hun at dette ikke går som planlagt. Steinen beveger seg.

Vi var grytidlig oppe og reiste fra hytta i femtida på morgenkvisten, for å ha god tid
underveis til toppen.

Guro Ølnes

Den digre blokka på omlag fire-fem kubikkmeters størrelse slipper taket i underlaget, den sklir på den løse, våte morenemassen og setter fart nedover. Guro faller, steinen stopper et kort øyeblikk, så deiser den videre, og Guro faller etter. Andre steiner slipper taket, jordmasser sklir med.

Raste ned med kampesteinene

– Det skjedde veldig fort og veldig sakte samtidig, forklarer Guro. Hun ble liggende inne blant alt som raste, helt til steinmassene stoppet 10-15 meter lengre nede, der terrenget flatet ut. Guro kløv raskt litt oppover, mens mor Ingvild kom ned og strakk armen ut for å trekke henne i sikkerhet.

Familien. De har hytte på Hardangervidda og har gått mye på tur. (Foto: Privat)

– Jeg så at armen hennes var svært hoven og at hun ikke hadde noe særlig bevegelse i den, og det var skrubbsår på begge beina, og et digert et på låret. Det var vanskelig å vurdere om det var brudd i armen, men Guro var uansett skjelven og helt satt ut. Dette var nære på, konstaterer Ingvild.

De støtter henne til et sted hun kan legge seg ned, de bandasjerer armen og vurderer veien videre. Det gjenstår 150 høydemeter bratt klyving på svaberg, og de skjønner fort at det ikke er noe Guro bør gjøre. Et lege­helikopter bør hente henne til sykehus, men mobildekningen er lik null. Hele dalen ligger i radioskyggen.

– Løsningen ble appen «Hjelp 113», som jeg hadde lastet ned på jobben – etter at vi i Baneservice AS for en tid tilbake inngikk en samarbeidsavtale med Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse, forteller Ingvild. Hun er toppsjef i selskapet, og har dermed bidratt til utviklingen av den populære appen.

Guro hørte rotorblader fire timer etter ulykken. Moren Ingvild fikk tårer i øynene. (Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien)

Appen ga nøyaktig posisjon

– Nå kom den definitivt til nytte. Vi registrerte den nøyaktige posisjonen vår ved hjelp av appen, og Jon og Torunn tok koordinatene med seg ned for å varsle. Først etter to og en halv time fikk de dekning, og kunne ringe AMK og gi dem vår posisjon.

Oppe i fjellet venter mor og Guro tålmodig. En time går, så to, så tre. Det blir kveld. Og etter fire timer hører de lyden av rotorblader i det fjerne.

– Det er en magisk lyd, som jeg fikk tårer i øynene av. Jeg visste jo at Guro ikke var alvorlig skadet, men hun var avhengig av hjelp for å komme trygt ned. Nå kom hun rett til sykehuset i Lærdal, mens jeg kom meg resten av veien ned på egen hånd. Den gikk jeg rolig og forsiktig, kan du trygt si, smiler Ingvild.

Jeg så at armen hennes var svært hoven og at hun ikke hadde noe særlig bevegelse i den, og det var skrubbsår på begge beina, og et digert et på låret.

Ingvild, moren til Guro

– Og jeg hadde en veldig fin helikoptertur med fantastisk utsikt, legger Guro til.

– Pappa hentet meg i Lærdal halv tolv, og kvart på ett om natta var vi i seng på Eidsbugarden. Da sov jeg overraskende godt.