Lenge var overtro en viktig del av folketroen og preget hvordan man så på medisin og behandling. Folkemedisin kan beskrives som en blanding av trolldom, overtro og gammel legekunst. Det ble overført muntlig, før det etterhvert ble nedskrevet med blod i svartebøker. Man trodde at enkelte mennesker var klokere enn andre og at de kunne stoppe blødninger. Blodstemmere ble de kalt, og stoppet blødende sår ved å ta på blødningen og tenke på visse formler uten å puste. Det vi nå vet, er jo at blodet koagulerer og du stopper å blø etter en stund, hvis du ikke har blødersykdom.

I lang tid var det noe mystisk rundt blodet. I ulike religiøse seremonier var det vanlig å nyte blod, og det ble brukt beskrivelser som tilsa at det var forskjell på blodet. Beskrivelser som tykt eller tynt blod var vanlig, og man sa at de kongelige hadde blått blod.

Blodsbrorskap er en skikk beskrevet i sagn fra forhistoriske tider, der to personer dannet en pakt ved å drikke blandet blod fra armen eller brystet.

Årelating og blodigler
Det var generelt mye ulike praksis i folkemedisinen. Vi vet at egypterne og kineserne drev med årelating allerede for 4000 år siden. Årelating kan sies å være den eldste av alle behandlinger, og var vanlig langt inn på 1800-tallet. Man tappet blod ved å snitte fra ulike vener i kroppen, basert på hvilken sykdom eller tilstand som skulle behandles. Hovedtanken var å kvitte seg med det syke blodet. I dag brukes årelating med kanyler i sporadiske tilfeller i enkelte blodsykdommer.

Blodigler har blitt brukt til årelating langt bakover i tid. Fra 1980-årene har det igjen vist seg at blodigler er nyttige i medisinsk behandling. De kan brukes i behandling av avkappede kroppsdeler som sys på igjen, for eksempel fingre, ører eller øyelokk. Dette kalles replantasjon, og blod­igler tas i bruk dersom tilbakestrømningen av blod blir dårlig. Da suger iglene ut det overflødige blodet og skiller ut et enzym som gjør at det blør mer. Blodomløpet kommer i gang igjen, og det kan blø i flere timer slik at nye blodårer får tid til å dannes.

Livreddende ferskvare
Vi mennesker er helt avhengige av blodet som pumpes rundt i kroppene våre, fra hjertet til lungene, tilbake til hjertet og ut i hele kroppen. Denne kunnskapen om sirkulasjon ble ikke kjent før i 1628. Sirkulasjonen gjør at varme fordeles jevnt i kroppen, blodet bringer oksygen og næringsstoffer ut til cellene, henter avfallsstoffer og transporterer hormoner.

Vi har cirka seks liter blod i kroppen, rundt seks til ni prosent av kroppsvæsken vår. Blod er livsviktig for oss, det er avgjørende for å leve og kan ikke erstattes. Trenger du nytt blod, må det komme fra levende mennesker. Blodet er fullt av informasjon, det kan brukes til å forstå sykdom og dermed riktig behandling. Ved hjelp av blodprøver kan vi se på biomarkører om blodet forandrer seg, for eksempel ved at det er flere eller færre proteiner eller hormoner.

Av og til kan du trenge nytt blod, for eksempel hvis du er hardt skadet eller har en alvorlig sykdom. Da kan nytt blod være avgjørende for å redde liv.

I realiteten er det ikke snakk om full blodoverføring, men at enkelte deler av blodet brukes til ulike sykdommer og tilstander. Den første Blodbanken i Norge ble opprettet ved Ullevål sykehus i 1948 og fortsatt er vi helt avhengige av at mange gir blod, slik at det finnes mye tilgjengelig blod av ulike typer.

Blod er nemlig ferskvare og kan kun lagres i inntil fem uker. Det består av røde og hvite blodceller, blodplater og blodplasma. Blodcellene flyter i blodplasma som er en tyktflytende, klebrig væske. I 1900 oppdaget Karl Landsteiner at vi har ulike blodtyper med komponenter med ulike egenskaper som kan reagere på hverandre. Dette kalles i medisin AB0-systemet og RH-systemet. Landsteiner fikk Nobelpris i medisin i 1936 for denne oppdagelsen.