Stiftelsen Norsk luftambulanse

Historien om: Nedkjøling

Da Titanic forliste en aprilnatt i 1912 ble hundrevis av mennesker liggende i det iskalde Atlanterhavet. Kunne noen av dem vært reddet? Over 100 år senere vet vi at nedkjølingen kunne ha reddet livet deres.

Tekst: Hanna Nordberg / Foto: NTB/SCANPIX

Ingen er døde før de er varme og døde.

Denne læresetningen er noe av det første landets medisinstudenter får servert etter at de har satt seg på skolebenken. Hva betyr den?

Kort fortalt: Helsepersonell skal aldri slå fast at en tilsynelatende livløs og kald person faktisk er død. Dersom de kommer over et nedkjølt «lik», altså en person som ikke puster, skal de alltid starte hjerte- og lungeredning. Hvorfor?

Kraftig nedkjøling av kroppen er en velkjent dødsårsak i Norge, enten det gjelder fiskere som har falt i havet, turgåere som er blitt skadet på fjellet eller personer som har vært utsatt for en ulykke om vinteren. Men kraftig nedkjøling av kroppen tar ikke bare liv, det er også med på å redde liv. Hvordan kan noe livsfarlig samtidig være livsviktig?

Napoleons livlege, franske Dominique-Jean Larrey

Allerede tidlig på 1800-tallet skrev Napoleons livlege, franske Dominique-Jean Larrey, at kulde kunne beskytte mot skader i kroppsdeler som hadde dårlig tilgang på oksygenrikt blod,.

På fagspråket kalles nedkjøling hypotermi. Det greske ordet er satt sammen av to ord: hypo betyr under og termi betyr varme. Hypotermi er altså «undervarme». En person er hypoterm når kroppens kjernetemperatur er lavere enn 35° C.

Svaret på hvorfor hypotermi kan ha en livreddende funksjon finnes i cellene våre. Når menneskets kjernetemperatur faller, går kroppens celler inn i en slags dvaletilstand. Kalde celler har tregere forbrenning enn varme, derfor trenger de mindre tilførsel av oksygen. Når et hjerte slutter å slå, stopper oksygenforsyningen til hjernen. Det er alltid kritisk, men hjernen kan reddes av kulden. Det finnes eksempler på hypoterme mennesker som har overlevd opp mot syv timer hjertestans uten å bli hjerneskadet. Kalde, livløse personer skal derfor alltid ha vanlig førstehjelp og varmes opp på sykehus.

Prinsippet har vært kjent i lang tid før Titanic sank. Allerede tidlig på 1800-tallet skrev Napoleons livlege, franske Dominique-Jean Larrey, at kulde kunne beskytte mot skader i kroppsdeler som hadde dårlig tilgang på oksygenrikt blod. Larrey hadde sett mang en lemlestet soldat under Napoleonskrigene og visste hva han snakket om. Hans oppdagelse ble avgjørende for flere medisinske prosedyrer, men det var ikke før i 1952 at kunnskapen bevisst ble brukt i behandling. På et sykehus i Minnesota i USA ble en fem år gammel jente bedøvet og lagt i kjøletepper, helt til kroppstemperaturen hennes nådde 28 grader. Da ble hjernens oksygenbehov så lavt at kirurgene kunne stoppe hjertet hennes – og lukke hullet hun hadde i hjertet.

Kunnskapen om kuldens livsbevarende funksjon har også reddet mennesker som tilsynelatende har omkommet av drukning. I 1974 fikk en norsk fireåring massiv oppmerksomhet etter å ha gått gjennom isen i Nitelva i Lørenskog. Han ble funnet på to-tre meters dyp etter omtrent 40 minutter. Da han ankom sykehuset var det ingen synlige tegn til liv, men etter over to døgn tok han til bevissthet. I dag jobber Vegard Slettemo som operasjonssykepleier og har ingen skader etter drukningen for 45 år siden.

Det er fortsatt mye vi ikke vet om behandlingen av hypoterme pasienter. Mellom 30 og 40 prosent av personer som har blitt kraftig nedkjølt, overlever ikke oppvarmingen. Den vanligste årsaken til at de dør, er at hjertet får problemer med å pumpe ut blod når kroppen blir varm igjen.

Bilde fra filmen Titanic.

Spoiler. I filmen Titanic fra 1997 omkommer Jack.

I Stiftelsen Norsk Luftambulanse forsker stipendiat Jan Harald Nilsen på hvordan vi best kan håndtere gjenopplivingen av nedkjølte pasienter. Han tok over stafettpinnen fra Erik Sveberg Dietrichs, som forsket på om spesifikke medisiner kan hjelpe hjerte med å komme i gang igjen. Hittil er det blitt gjort lovende funn. Forskningen deres kan bidra til at flere overlever kraftig nedkjøling – og oppvarmingen etterpå.

En aprilnatt i 1912 ble ropene fra de forliste Titanic-passasjerene som lå og fløt i det kalde Atlanterhavet stadig svakere. I ettertid vet vi at flertallet av de forulykkede omkom på grunn av alvorlig nedkjøling. Kanskje kunne noen flere overlevd forliset, men da hadde de trengt kontrollert oppvarming på et sykehus. Ulykken skjedde 600 kilometer fra kysten, derfor hadde en slik redningsaksjon vært krevende, selv i 2019.