Jeg har vært en snartur innom helsevesenet siden sist. I den forbindelse føler jeg sterk trang til å ytre meg.

Jeg var på vei ned fra Breitind i Rauma sammen med tre andre. Det er en helt vanlig skitopp med utgangspunkt på Trollstigen. Det er kø opp dit hver helg etter at Trollstigen åpner.

I det siste bratthenget tok jeg av skiene for å krysse over et bart parti til et annet snøfelt. Ikke spesielt bratt, ikke utsatt på noe vis. Men jeg snublet et sted hvor det åpenbart var dumt å snuble, raste utfor en skrent og ble liggende. Fem meter kanskje. Det var det hele. Men jeg var omtåket, hadde store smerter og var ute av stand til å reise meg, og langt mindre bevege meg i terrenget.

Vi var usikre på hva slags skader jeg kunne ha pådratt meg, og det var aldri noen tvil hva vi måtte gjøre. Vi ringte 113 og ble bedt om å ringe opp igjen på Hjelp 113-appen. Resten er historie, som det heter.

Jeg ble hentet av Luftambulansen, tatt imot av traumeteamet på Ålesund, lå noen timer på intensiven før jeg avsluttet på sengeposten i fjerde etasje. Det hele tok mindre enn et døgn.

På denne tida var jeg i kontakt med:
1 redningsmann
1 helikopterpilot
1 anestesilege helikopter
1 overlege anestesi mottak
1 asslege anestesi mottak
1 anestesisykepleier
2 kirurger
1 radiolog
1 radiograf
1 bioingeniør
1 operasjonssykepleier
1 sykepleier mottak
4 intensivsykepleiere
3 sykepleiere på sengepost

Jeg snakket ikke med alle, men jeg hadde øyekontakt med hver eneste av dem. Lengre samtaler førte jeg bare med redningsmannen og fire-fem sykepleiere.

Her kommer det jeg vil ha sagt:
Jeg er så full av – takknemlighet, selvfølgelig er jeg det, det skulle bare mangle, og det er ikke det jeg skal snakke om her – men mye mer enn det … av beundring og respekt og – jeg er rett og slett så utrolig imponert over hvordan de får det til og hva de driver med i den bransjen, at akkurat nå vil jeg at hele verden skal få greie på det. Og dette er den døra jeg har til resten av verden – jeg håper dette deles over en lav sko av venner og venners venner og tilhengere og motstandere av både vindmøller og gondoler og hva det ellers måtte være.

Hvordan disse hvit- og grønnkledde menneskene greier å få hver eneste øyekontakt og hver eneste samtale – eller «samtale» – til å etterlate en følelse av at akkurat denne pasienten, altså akkurat meg i dette tilfelle, er den viktigste pasienten de noensinne har hatt med å gjøre i hele sin yrkesaktive karriere.

Hver gang, hver eneste gang noen så på meg eller sa noe til meg, opplevde jeg at det var ingen ting i hele verden som betydde mer for dem enn hvordan akkurat jeg hadde det akkurat der og da. Uansett om det var erfarne overleger eller jenter som tilsynelatende knapt var ferdig uteksaminert.

Jeg ga uttrykk for noe av dette overfor en av sykepleierne på sengeposten, ei ungjente på alder med mine egne barn.
«Så hyggelig å høre», svarte hun. «Men det er bare jobben min.»
Nettopp …

Til slutt I:
Jeg vet altså at det er mange som har hatt lignende opplevelser. Jeg vet at det jeg har opplevd ikke er unikt. Jeg vet at det allerede har kommet nye pasienter som har opplevde det samme som meg. Det gjør det bare enda mer imponerende.

Til slutt II:
Har du ikke installert 113-appen? Gjør det.
Last ned Hjelp 113-appen her

Til slutt III:
Jeg har vært medlem av Norsk Luftambulanse i nesten 40 år, siden 1982. Hver gang medlemskontingenten skal betales har jeg tenkt at nå gidder jeg ikke være med lenger. Ikke har jeg fått bruk for noe helikopter, og det er uansett ingen som spør om medlemskapet før de lander. Nå tenker jeg at jeg blir med noen år til. Såpass kan jeg gi tilbake.

Hilsen Stein P. Aasheim

Og med bitteliten skrift helt nederst på sida, for de som måtte lure: Jeg slapp med skrekken og en mørbanka kropp. Ett ribbeinsbrudd, noen kutt i ansiktet og ellers en følelse av å ha gått ti runder mot Mike Tyson. Det var det hele. Når dette leses, har jeg hatt på meg både klatresele og joggesko og alt er historie. «God bedring» er helt unødvendig. Det er ikke jeg som er poenget i denne historien.