Tekst og foto: Thomas T. Kleiven
Det står nybakte fastelavnsboller på bordet i Straumsnes barnehage på Nordmøre.
Fire år gamle Kornelia gleder seg. Kremen ser så veldig god ut.
Der og da vet ingen at livsfaren straks skal henge over dem.
Glad og sta 4-åring
Ni uker senere, en tidlig morgen hjemme hos Kornelias familie:
– Katt er et av ordene Kornelia kan, sier Anita Christine Rotås Skarshaug.
Hverdag. Straumsnes barnehage i Tingvoll kommune.
Klokken nærmer seg 7 om morgenen, og Skarshaug ser på barna sine. De prøver å gi pus litt kos før de må haste ut døren til en ny dag på skolen og i barnehagen.
– Kornelia har ordene inni seg, men hun får dem ikke helt ut, forklarer seks år gamle Nathaniel, før ytterklærne kommer på.
– Kornelia er veldig tillitsfull og glad, sprudlende og sta. Hun er helt herlig og litt spesiell, siden hun har Downs syndrom, sier mamma Anita.
Ble plutselig stille
Den 12. februar i år kom krembollene stadig nærmere Kornelias stol. Runde øyne ble større og større. Ofte kvier hun seg for å spise annet enn most mat. Spiserøret hennes er trangere enn hos de fleste andre, men de voksne oppfordrer henne til å øve på å spise mer fast føde. Derfor føltes det som en seier da hun jafset i seg fastelavnsboller. Kornelia ville ha mer, men ble plutselig stille.
Hadde hun spist for mye? Var hun kvalm?
– Vi trenger en bøtte! ropte en voksen.
Blå i ansiktet
Noen måneder tidligere hadde de ansatte i barnehagen vært gjennom et førstehjelpskurs. De hadde snakket om pølsebiter som kiler seg fast i halsen. De hadde lært om frie luftveier, kompresjoner, slag mot ryggen og Heimlichs manøver. Sistnevnte er en metode for å fjerne fremmedlegemer fra luftveiene.
Når bøtten kom til bordet, var Kornelia blitt blå i ansiktet. Boller, krem og slim hadde klisset seg sammen til en lufttett masse som fylte hele munnen. Kornelia fikk ikke lenger puste. Iherdig dro de voksne massen ut av munnen hennes, men luftveiene forble tette. Det hørtes ut som om en potet satt fast i spiserøret.
Noen ringte 113. Operatøren på 113-sentralen oppfordret til å legge Kornelia over lårene til en voksen. De ansatte i barnehagen var redde for å ikke mestre oppgaven, men 113-sentralen var tydelig på at det var langt viktigere å gjøre noe, enn at ting ble gjort på helt riktig måte.
– Å holde et barn nede på den måten … Et barn som stritter imot med alle sine krefter, et barn som ikke får puste. Det er en voldsom opplevelse, sier spesialpedagog Ingrid Saltrø. Hun var en av mange barnehageansatte som bidro i kampen for å hjelpe Kornelia.
Vet du hva du skal gjøre når uhellet er ute? Ta Akutt-ABC her.
Hyling betyr liv
Men metoden førte ikke frem. Kornelia ble derfor lagt over skulderen og holdt hardt fast. Så kom det vanskeligste: Harde slag mot ryggen.
– Å slå et barn. Med voldsomme slag, sier Saltrø. Det føles bare veldig feil.
Midt i krisen ga Kornelias smerter mot til de voksne. Hylene var tross alt beviset på at det var liv i henne, selv om blåfargen dominerte i ansiktet.
Familiehjelp. Anita Christine Rotås Skarshaug sammen med barna Kornelia, Nathaniel, Sibell og Selma. Datteren Tanseli studerer i Bergen og er ikke med på bildet.
Samtidig som datteren hennes ikke fikk puste, var mamma Anita på vei hjem fra strålebehandling i Ålesund. Hun var i gang med en omfattende behandling for brystkreft.
Mens hun satt på bussen, ringte datteren Selma (19). Hun hikstet. Kornelia skulle vært hjemme nå. Og ute kjørte ambulanse og brannbil i full fart mot barnehagen. I luften svevde et legehelikopter. Hadde det skjedd noe med Kornelia? Mamma Anita la på og ringte barnehagen. Minuttene gikk.
Liv eller død
I barnehagen hadde slagene mot Kornelia hjulpet. Massen av bolle, krem og slim slapp plutselig taket, og bevegde seg nedover spiserøret. Det hørtes ikke lenger ut som om Kornelia hadde en potet i halsen.
Mamma Anita er glad hun slapp å oppleve de ekstreme minuttene på nært hold. Da hun fikk beskjed om ulykken, var Kornelia trygg. Og da ulykken først rammet, er hun glad det skjedde i barnehagen.
– Det er mitt livs mest avgjørende minutter. Utfallet var liv eller død. Livet kunne blitt helt annerledes. Å tenke den tanken helt ut er vanskelig, men takket være de ansatte i barnehagen gikk det bra. De visste hva de skulle gjøre og beholdt roen, sier Anita Christine Rotås Skarshaug.
Også Robert Bergseth, som er luftambulanselege og med i helikopteret som rykket ut til ulykken, roser innsatsen fra de ansatte:
– Personalet i barnehagen gjorde en god jobb. Dunket i rygget fikk ut bollebiten. Førstehjelp fra personalet var alfa og omega, sier Robert Bergseth.
Overnatting. Kornelia ble fløyet til Ålesund sykehus etter ulykken. Etter en natt fikk hun dra hjem. Foto: Privat
Legehelikopteret ankom etter at Kornelia var reddet, men Bergseth og resten av crewet fløy 4-åringen til sykehuset i Ålesund for en sjekk. Storesøster Tanseli (20) var med, og hun forteller at Kornelia sang under helikopterturen.
Hyppigere førstehjelpskurs
I Straumsnes barnehage har de ansatte fått oppleve verdien av å kunne førstehjelp:
– Vi har tatt mange førstehjelpskurs og har derfor nødvendig kunnskap liggende i bak-hodet, sier virksomhetsleder Wenche Sæther.
– Når en slik situasjon oppstår, gjør du det du har lært, uten å tenke for mye. Da føles det viktig å ha fersk basiskunnskap. Hadde vi ikke hatt det, kunne situasjonen vært en helt annen, sier spesialpedagog Ingrid Saltrø.
Tidligere har de ansatte følt at førstehjelpskursene kommer for tett. Nå skal hyppigheten opp. Fra nå av blir det årlige kurs.
– For de ansatte er det like viktig å kunne førstehjelp som å kjenne rutiner knyttet til mat, brann og toalettbesøk. Å ha rett kunnskap er livsviktig, sier Sæther.
Da Kornelia kom tilbake i barnehagen, etter en natt på sykehus, løp hun rett bort til spisebordet, pekte på stolen sin og sa «aua».
I dag viser hun ingen tegn til å huske hendelsen som traumatisk. Matlysten er tilbake for fullt.
Fra stolen ved matbordet holder hun stolt opp en brødskive. Deretter prikker hun på Prim-boksen med en finger. Tygger og smiler om hverandre, helt til brødkurven er tom. Så hopper hun av stolen og løper inn i leken.
