Stiftelsen Norsk luftambulanse

Slik er livet som pilot i luftambulansen

Pilot i luftambulansen, Geir Arne Mathisen tok seg tid til å svare på spørsmål fra dere under vår årlige treningscamp.

Har piloten medisinsk utdanning eller opplæring?

– Min hovedjobb er å være fartøysjef, jeg flyr helikopteret. Det skal jeg gjøre på en trygg og effektiv måte, og jeg setter grensen der vi skal sette dem. Men det spesielle slik vi jobber, i og med at vi er et crew på tre personer, betyr at vi må være helt samtrente for at et oppdrag skal kunne gjennomføres på en rask, effektiv og trygg måte for pasienten.

– Det betyr i praksis at vi alle tre er ledere ombord, på hvert vårt område. Det er ikke tvil om at piloten er fartøysjef, legen er medisinsk sjef og redningsmannen leder redningsarbeidet. Samtidig er vi alle assistenter, og det gjør det veldig tilfredsstillende å jobbe i luftambulansen. Vi går ut og inn av lederrollen og assistentrollen. Når jeg har kontroll på mine oppgaver, så kan jeg hjelpe legen eller redningsmannen med deres oppgaver. Det kan være alt fra å flytte utstyr eller hjelpe med det medisinske, som hjerte- og lungeredning, trekke opp medikamenter til alt jeg kan serve og supplere legen og redningsmannen med. Dette bidrar til at vi blir raskere ferdig og kommer oss raskere til sykehuset.

Hvor dårlig vær kan dere fly i?

– Det er vanskelig å si noe endelig om det. Det er mange parameter vi forholder oss til, og vi navigerer med to forskjellige system. Enten med sikt i bakken, såkalt visuelle flyveregler, i tillegg til at vi sammenligner kart og terrenget. Vi har ganske moderne elektroniske kart, som gjør at vi kan navigere oss på en god og trygg måte. I tillegg har vi sertifisering for å fly i skyene, uten sikt i bakken.

– Når vi flyr i skyene, så ser vi ingen ting, da flyr vi i sikker flyhøyde. Da er utfordringene det å komme seg under skyene igjen når vi skal lande. Det gjør vi ved hjelp av instrumentinnflygningsystemer, såkalte PinS, som vi har til de ulike sykehusene. Så nøyaktig hvor dårlig vær vi kan fly i varierer veldig. Du kan lese mer om PinS her.

– Vi har noen minimumskrav å forholde oss til, og vi må holde oss innenfor visse parametere. Selv om minimumskravene kan være strenge, så er de likevel ikke strenge nok når værforholdet er slik at vi trenger enda bedre vær enn minimumskravet krever. Så vi driver hele tiden en dynamisk risikovurdering hvor grensen går. Den vurderes ut fra hvert enkelt tilfelle.

Hva slags hindringer kan dere støte på?

– Hindringer er vår største frykt. Når vi flyr i dårlig vær, og med såkalt sikt i bakken og vi flyr sakte inn til en pasient som befinner seg i et dalføre eller inne på et fjell, da kan vi møte på hindringer. Det kan være master eller kraftlinjer, og noen ganger er ikke disse markert på kartene våre.  Det har vi stor respekt for, og vi har erfaring fra flere ulykker i Norge, hvor det har gått veldig dårlig.

Hvor lang utdanning trenger man for å få jobb i luftambulansen?

– Grunnutdanningen, inklusiv et kommersielt flygersertifikat pluss instrumentsertifisering, vil ta ca. to år. Men de fleste nyutdannede starter ikke rett i luftambulansen. Det er strenge krav for å jobbe her. Man må ha to tusen timer fartøysjef-tid, man må ha to hundre timer med instrumenterfaring og hundre timer mørk-erfaring. Så det er ganske erfarne folk som starter her. De nye pilotene her er voksne erfarne folk, og noen år tilbake så var snittalderen på de nyeste pilotene 37 år. Så det stilles strenge krav.

Hva er din bakgrunn?

– Jeg utdannet meg sivilt, og tok utdannelsen på en helikopterskole på Jarlsberg, som ikke finnes i dag. Jeg har jobbet i det private og i tillegg jobbet i politihelikopteret. I sum gjorde dette at jeg var kvalifisert til å få jobb i luftambulansen, og takket ja til det. Nå er vi snart 60 piloter her, og det er nok 50/50 som er utdannet militært og sivilt. Det som er bra med at vi har varierte bakgrunner, er at alle tar med seg noe inn i luftambulansen, så vi hele tiden utvikler oss.

Hva syns du om fotografering på ulykkessted?

– Det å fråtse og ta bilder av ulykkessituasjoner er i beste fall helt uetisk, men det mangler jo fullstendig folkeskikk og høflighet. Dette er personer på det mest sårbare i livet. Det gjelder både den skadde, men også de pårørende rundt, så det å ta bilder i slike situasjoner syns jeg veldig lite om.