Vi har til enhver tid rundt 25 doktorgradsstipendiater som jobber med å forbedre den akuttmedisinske tjenesten utenfor sykehus. Forskerne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse arbeider for å øke kunnskapen om pasientbehandling, forbedre samarbeidet mellom nødetatene og finne mer effektive og trygge prosedyrer i prehospital akuttmedisin og luftambulansetjenesten.
Målet er alltid det samme: Å bringe sykehuset ut til pasienten for en rask, effektiv og best mulig behandling, slik at vi kan redde enda flere liv. Under ser du et utvalg av de forskningsprosjektene vi jobber med akkurat nå.
Kvalitet og resultat er ikke det samme, sier stipendiat Helge Haugland. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Hvordan kan vi måle kvaliteten på luftambulanseoppdrag?
Kvalitet og resultat er ikke det samme. Derfor kan vi ikke bare studere hvordan det går med pasienten når vi skal måle kvaliteten på luftambulansetjenesten. Hun kan ha fått fantastisk behandling i legehelikopteret, i akuttmottaket, på operasjonsstua og på intensiven, men likevel ikke overleve. Pasienten kan også ha fått dårlig behandling, og likevel reise hjem frisk. Samtidig øker selvsagt god kvalitet sjansene for et godt resultat. Derfor forsker luftambulanselege og stipendiat Helge Haugland på kvalitet. Og da må han først definere hva kvalitet er.
I dette arbeidet har Haugland samlet 18 eksperter fra hele verden til å foreslå, rangere og velge ut hvilke faktorer som har betydning for kvalitet i et legehelikopter. Ekspertpanelet ble enige om 26 kvalitetsindikatorer for legebemannede utrykningstjenester, og disse indikatorene skal gjøre det mulig med kvalitetsmåling på tvers av tjenester i fremtiden. Blant det ekspertene mener er viktig for å måle kvalitet, er tidsbruk og tilgjengelighet, at behandlingen som gis er vitenskapelig dokumentert, er lik for alle, og at vi bruker ressursene på riktig måte, til de pasientene som trenger luftambulansen mest.
– Utgangspunktet for mange i den prehospitale tjenesten når de skal tenke kvalitet, er responstid, altså hvor raskt vi når og behandler pasienten, og overlevelse; at pasienten overlever. Det er viktige og relevante mål, men det er ikke nok. Vi må ha et bredere bilde av hva kvalitet i luftambulansetjenesten er. Jeg håper denne forskningen vil bidra til at vi gir riktig behandling, til rett pasient, til riktig tid, sier Helge Haugland.
Nevrolog og stipendiat Karianne Larsen i slagambulansen i Østfold. Foto: Thomas T. Kleiven
Slagambulansen
Hver dag får 40 personer hjerneslag i Norge. Når slaget rammer, dør nesten 2 millioner hjerneceller i minuttet. Jo tidligere behandlingen starter, desto mer hjernevev redder vi.
Siden 2014 har en spesialbygget slagambulanse rykket ut til pasienter i Østfold. Slagambulansen er, ulikt andre ambulanser, utstyrt med en CT-maskin. I den første delen av prosjektet viste forskeren at et spesialtrent team med en anestesilege, en sykepleier og en ambulansearbeider trygt kan gjøre det som til nå har vært forbeholdt sykehusleger: Å tolke CT-bilder for å avgjøre om et hjerneslag skyldes blodpropp eller blødning.
Dette er viktig å fastslå fordi hjerneblødning og hjerneinfarkt skal ha helt ulik behandling, og siden disse to sykdommene bare kan skilles med et CT-bilde, må pasientene i dag til sykehus for å få diagnose og behandling. Ni av ti hjerneslag skyldes blodpropp, som effektivt kan behandles med proppløsende midler, såkalt trombolyse – hvis pasientene rekker til sykehuset i tide. For medisinen kan bare gis de første 4,5 timene etter symptomstart, og over halvparten av slagpasientene kommer ikke tidsnok til sykehus i dag.
Men hva hvis vi flytter behandlingen av hjerneslag fra sykehuset ut i ambulansen? Sparer vi tid, får vi startet behandlingen tidligere, og rekker flere å få behandlingen da? Det forsker nevrolog Karianne Larsen på.
– Tidlig behandling kan være avgjørende for om pasientene kan gå, snakke og forstå igjen. Slagambulansen gjør det mulig å stille diagnose og starte behandling utenfor sykehuset, og dette kan spare livsviktig tid for pasientene, sier Larsen.
Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sykehuset Østfold Kalnes, med støtte fra Oslo universitetssykehus Rikshospitalet.
Lars Jacobsen, stipendiat og luftambulanselege, foran infarktambulansen. Foto: Thomas Kleiven
Infarktambulansen
Hvert år får 13 000 nordmenn hjerteinfarkt. Infarkt er en av de vanligste dødsårsakene i Norge, og mange pasienter som overlever får redusert funksjonsevne.
Hvis du får infarkt må de tette blodårene må åpnes så raskt som mulig for å unngå at hjertemuskelen skal dø, og de alvorligste tilfellene må behandles innen 90 minutter. Målet med infarktambulansen er å se om vi kan finne infarkt tidligere, få riktige infarktpasienter raskere til behandling på et sykehus som har PCI (utblokking av tette blodårer), og dermed hindre varig skade på hjertet.
Rundt to av tre hjerteinfarkt vises ikke på hjerteprøven EKG, som norske ambulanser har i dag, de kan bare påvises ved hjelp av ultralyd, blodprøver og røntgenundersøkelse. I infarktambulansen skal vi undersøke om ambulansepersonell kan ta ultralydbilder og blodprøver og stille riktig diagnose allerede i ambulansen.
– Vi mener at vi kan sette diagnosen i løpet av 15-20 minutter i infarktambulansen, og dette gjør at vi kan reise direkte til riktig sykehus med pasienten, sier stipendiat Lars Jacobsen.
Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sørlandet sykehus og Sykehuset Telemark.
Stipendiat Henriette Solberg Jæger leter etter informasjon i blodprøver tatt av pasientene i slagambulansen. Foto: Marianne Wennesland
Blod kan fortelle
Blodet vårt er fullt av informasjon, stoffer som kan fortelle legene hva som foregår i kroppen – såkalte biomarkører. For eksempel proteiner eller hormoner, som endrer karakter eller blir færre eller flere når noe er galt i kroppen. Biomarkørene skjuler sannsynligvis nøkkelen til mange av fremtidens medisinske revolusjoner.
I de neste årene skal Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskere lete etter biomarkører som kan gjøre det mulig å stille riktig slagdiagnose raskt, enkelt og billig – allerede i ambulansen eller legehelikopteret. I samarbeid med Sykehuset i Østfold skal forskerne, med samtykke fra pasienten, ta blodprøver av 400 pasienter på slagambulansen. Målet er å se om vi kan lage en blodprøve som ligner en graviditetstest, der vi med en gang kan få svar på om pasienten har hatt blødning eller blodpropp, om de trenger kirurgi eller proppløsende medisin.
Bare en av ti hjerneslag skyldes blødning, som i verste fall må opereres. Resten skyldes blodpropp, som enkelt kan behandles med proppløsende midler, såkalt trombolyse, så sant pasienten får medisiner tidsnok. For å få best effekt må trombolyse settes i gang innen 90 minutter, og senest innen fire og en halv time. Fire og en halv time etter de første symptomene er skadene i hjernen så store at proppløsende behandling bare vil gjøre vondt verre.
– Klarer vi å stille slagdiagnosen og behandle slagpasienter allerede i legehelikopteret eller ambulansen, kan det bety at flere kan komme tilbake etter et slag med helse og livskvalitet i behold, sier molekylærbiolog og stipendiat Henriette Solberg Jæger.
Stipendiat Jostein Rødseth Brede trener på REBOA-teknikken, der vi enkelt forklart vil se om vi kan bedre effekten av hjertekompresjoner ved å blokkere hovedpulsåren med en liten ballong. Foto: Ole Martin Wold
REBOA
Kan en ballong som blåses opp utenfor hjertet gi bedre kvalitet på hjertekompresjon, og dermed bidra til at flere pasienter kan overleve hjertestans? Det vil stipendiat Jostein Rødseth Brede finne ut. Han forsker på plutselig uventet hjertestans som skjer utenfor sykehus. Dette rammer rundt 3000 mennesker i Norge hvert år, og tre av fem tilfeller av hjertestans skjer i et privat hjem.
I dette forskningsprosjektet vil lege og redningsmann, enkelt forklart, føre et tynt kateter, eller plastrør, opp i hovedpulsåren og opp mot hjertet. Dette skjer samtidig som pasienten får hjertekompresjon, som betyr at vi mekanisk forsøker å pumpe blod rundt i kroppen. På tuppen av røret er en liten ballong, og den blåses opp slik at den ligger 20 til 25 centimeter fra hjertet. Ballongen blokkerer blodstrømmen videre, slik at blodtrykket til hjertets egne blodårer og hjernen øker. Vi tror at hjertekompresjonen da får større effekt, slik at det er større sjanse for at hjertet kommer i gang igjen, og hjernen får nok oksygen til at vi kan unngå at skaden blir forverret.
Denne teknikken, som kalles REBOA (Resuscitative Endovascular Balloon Occlusion of the Aorta) har blitt brukt i lang tid, mest inne på sykehus, men de senere årene også utenfor sykehus. Da har metoden blitt brukt for å behandle store blødninger. Dette er det første forskningsprosjektet som ser på effekten av REBOA på plutselig uventet hjertestans utenfor sykehus.
– Mange av pasientene som rammes av plutselig uventet hjertestans er egentlig ganske friske, sett bort i fra deres akutte hjertetilstand. Men dessverre er det slik at rundt fire av fem av disse pasientene dør. Hvis vi klarer å bedre overlevelsen her, er det ganske mange menneskeliv vi kan redde, sier Jostein Rødseth Brede.
Prosjektet er et samarbeid mellom luftambulansetjenesten i Trondheim, St Olavs hospital og Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
I helikopteret må luftambulanselege Andreas Krüger prioritere behandling av pasienten. Journalen skriver han ofte etter at pasienten er avlevert, og for hånd. I prosjektet Nor Air Capture, som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har tatt iniativet til, er målet er å gjøre informasjonsutvekslingen digital og sikre bedre informasjonsflyt i hele det akuttmedisinske pasientforløpet. Foto: Fredrik Naumann/Felix Features
Datafangst i Trondheim: Følger pasienten fra A til Å
Det vi kaller et akuttmedisinsk forløp starter når alarmtelefonen ringer på 113-sentralen og pasienten hentes av luftambulansen, og strekker seg til han eller hun skrives ut av sykehuset etter behandlingen her. Det er en kjede med mange ledd, og hvor godt resultatet av behandlingen blir for pasienten til slutt avhenger både av enkeltledd i helsevesenet, og av samspillet mellom disse. Underveis skapes det store mengder informasjon om pasienten. Og felles for alle fagfolkene i denne akuttmedisinske kjeden er at de er avhengig av å vite hva de forrige som behandlet pasienten har gjort for at de selv skal kunne gi best mulig behandling.
I dag er det imidlertid slik at en stor del av denne informasjonen om pasienten overføres muntlig, eller noteres for hånd på papir av luftambulanselegene i helikopteret, fram til sykehusdøra. Da kan viktige opplysninger gå tapt.
Derfor har Stiftelsen Norsk Luftambulanse tatt initiativet til prosjektet Nor Air Capture, der målet er å gjøre informasjonsutvekslingen digital og sikre bedre informasjonsflyt i hele det akuttmedisinske pasientforløpet. Sammen med fagfolk ved St Olavs hospital og luftambulansemannskapene ved basen i Trondheim har forskerne utviklet et nytt system som de nå tester ut: En elektronisk pasientjournal. I det helikopteret lander på sykehuset vil alle opplysninger fra undersøkelser som luftambulanselegen har gjort bli overført til en database på sykehuset. Så blir disse dataene kombinert med data fra pasientforløpet på St Olavs. På den måten skal vi sikre at alle fagfolk i alle ledd, fra AMK-operatørene via luftambulanselegene og til intensivavdelingen, til enhver tid har tilgang til den nødvendige informasjonen om pasientene, og kan gi behandling deretter. Dette vil øke pasientsikkerheten og heve kvaliteten i alt som skjer i pasientens akuttforløp.
I tillegg til at vi får presis informasjon og bedre og mer effektiv behandling, så er disse dataene en helt ny og effektiv kilde for forskerne. En digital pasientjournal med et komplett bilde av hele forløpet gjør at vi med større nøyaktighet kan evaluere behandlingen vi har gitt. Kanskje er ikke arbeidsmetodene vi har i dag så effektive som vi tror?
Stiftelsen Norsk Luftambulanses stipendiater i dette forskningsprosjektet er Helge Haugland og Lars Næss-Pleym.
Intensivtransporter
Stadig flere alvorlig syke pasienter blir fløyet eller fraktet landeveien fra ett sykehus til et annet. Er det farlig? I dag finnes det ingen strenge føringer på hvordan transport av intensivpasienter skal utføres, ingen nasjonale regler eller standarder som sier noe om hvor mange som skal være med i ambulansen, hva slags erfaring de skal ha, hvordan de skal forberede seg eller trene eller hva slags utstyr de skal ha med seg. Det skilles heller ikke mellom formell kompetanse og realkompetanse.
Vår stipendiat, Helge Eiding, vil nå finne ut hvordan disse transportene kan gjøres tryggest mulig, samt rette et kritisk blikk mot hvem som transporteres. Foreløpige resultater viser at det mangler rutiner og prosedyrer, og at uønskede hendelser forekommer under transportene. Samtidig er mange bekymret for kapasiteten på sykehuset når en av legespesialistene blir med på en slik transport. Disse resultatene skal forhåpentligvis være med på å danne grunnlaget for nasjonale standarder og retningslinjer for transport av intensivpasienter.