Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Det spreke ekteparet Stig Ottesen (72) og kona Sidsel elsker å gå på ski, være ute og i aktivitet. Nå er de lei av snømangelen på Østlandet. Det er starten av februar, men hjemme i Sandvika i Bærum er det snøfritt og lite som minner om midtvinter. Derfor velger de å reise til hytta på Glåmos ved Røros, hvor de nyter friheten, stillheten og fantastiske skiforhold og lange turer. Det er midt i uka, og de opplever å ha hele vidda for seg selv.

Den fjerde dagen planlegger de bare en kortere tur. Været har skiftet, gradestokken viser minus sju, vinden er sur. Gråværet ligger som et teppe over dem. Det stopper ikke Stig og Sidsel, som allerede har lagt 10 mil på ski bak seg de tre første dagene. Ut må de!

Etter femten kilometer passerer de toppen av Merkesteinshøgda. En ganske bratt, men jevn og fin fjelltopp de har vært over så mange ganger. I finvær er utsikten fantastisk. Nå ser de fint lite. Nedturen preges av korte, bratte helninger som går over i en lang, slak bakke. Lyset er flatt, og føret skiftende. Nyansene er vanskelig å se. Sidsel sklir unna på glatte ski, og ligger mer enn 100 meter foran. Da faller han.

På røntgenbildet ser man tydelig hvordan hofteprotesen er slått ut av ledd.

En ekkel lyd
I fallet hører han en ekkel lyd. I første sekund er han mer opptatt av hvor klønete han har vært, før han raskt forstår hva som har skjedd. Hofteprotesen er slått ut av ledd. Protesepasientenes store frykt er blitt en realitet. Midt på fjellet i minus sju og vind, langt unna folk. Kavende og i store smerter skriker han panisk etter kona Sidsel, som han bare ser skyggen av der nede i dalen. I vindsuset hører hun ham ikke. Den pensjonerte anestesilegen, som er spesialist i smertebehandling, forstår godt hva som har skjedd. Forgjeves prøver han likevel å reise seg. Han registrerer at venstre bein er helt ute av stilling.

– Dette er ikke mitt bein, tenker han.

Etter noen minutter kommer Sidsel tilbake, bekymret over at han ikke har kommet etter. Mannen hun har vært gift med i mer enn 40 år – de har holdt sammen i tykt og tynt og reist verden rundt – ligger i en forvrengt stilling.

Jeg kan ikke gå et skritt, hofta er ute av ledd! Ring 113, får han frem. Fortvilt åpner Sidsel mobilen og taster de tre tallene. I samme øyeblikk slår telefonen seg av, tom for strøm.

Du må gå til Glåmos og skaffe hjelp, helst luftambulanse, sier Stig.

Sidsel liker ikke å forlate mannen sin. Det er kaldt og vinden blåser surt, og det er ingen andre mennesker å se. Det er fem kilometer å gå til Glåmos. Motvind og gjenblåste løyper. Hun hjelper ham opp, stående på høyre bein i en posisjon som demper smertene. Får karret ham til slik at ryggen er mot vinden og stavene gir støtte, og gir han de klærne hun selv kan avse.

De klemmer hverandre før Sidsel hiver seg på skiene.

Døden i hvitøyet
Middels kledd for fjellet, alene og med store smerter ser han skyggen av sin kjære forsvinne mot alt det hvite i snøen.

Nå er det jeg som ser døden i hvitøyet, tenker han. I karrieren som anestesilege og spesialist på lindrende kreftbehandling har han truffet tusenvis av svært syke pasienter. Mange har uttalt at de ser døden i hvitøyet. – Vil jeg fryse i hjel?

Mørket faller på, og han prøver å gjøre en vaggende bevegelse for å holde varmen. Ikke for store bevegelser, smertene holder ham igjen. Venstre bein henger løst, fullstendig ubrukelig. Han krøller fingrene i ett sett inne i skihanskene. Kulda må ikke få overtak. Faller han og blir liggende i snøen er det slutt, tenker han.

Så kommer andre tanker drivende. Er dette virkelig slutten? Familien, barnebarn, venner.

– Så heldig jeg har vært i livet, tenker han. Samtidig dveler han ved det har hørt, at det å fryse i hjel, ikke skal være så lidelsesfullt. Stemmer det? Han lukker øynene og rister hardt på hodet. Tenker jeg klart? Minuttene går. Tre kvarter, en time. En time og ett kvarter. Ikke sovne. Ikke falle om kull.

Han lytter og lytter. Det var ikke en snøscooter. Bare et vinddrag. Av og til løfter han blikket mot hvite, ensomme, kalde og uendelige vidder. Minuttene går.

Plutselig braker det i alt det hvite. Stort, bråkete og gult. Et legehelikopter kommer plutselig til syne i lav høyde over Merkesteinshøgda. Gode, rasjonelle, fantastiske Sidsel, tenker han, hun klarte det!

Følelsene tar overhånd. Han kjenner et emosjonelt hikst og tårene triller.  Den store maskinen lander bare 15 meter unna. Han skifter stavtak og retter ryggen mot den kraftige rotorvinden. Så kjenner Stig en arm rundt skulderen. Det er som i en drøm. Han hører ordene.

Hvordan har du det, Stig? Anestesilege og luftambulanselege Bjørn Ole Reid fra St. Olavs Hospital i Trondheim har klatret ut av helikoptret sammen med redningsmann Bjørn Carlsen. Forsiktig blir Stig løftet inn i legehelikoptret.

Alle ressurser var raskt på plass da ulykken var ute.

Ringen er sluttet
Fremme på Glåmos hadde Sidsel, svett og varm etter skituren truffet en dame langs veien. Lånt telefonen, fått varslet 113. Så gikk alt slag i slag. Legehelikoptret tok av fra Trondheim, mens Røde Kors, ambulanse og snøscootere ble gjort klare. Legehelikoptret med Stig om bord mellomlander på Glåmos. Her blir han lagt på båre, pakket forsiktig inn, gjort klar for transport til St. Olavs Hospital i Trondheim.

Klar for turen til sykehuset, på vei inn i legehelikoptret, sender Stig et langt blikk opp mot himmelen og tenker på sin avdøde studiekamerat, Jens Moe. De studerte medisin sammen i Graz i Østerrike. Senere brakte Moe luftambulansen til Norge, og grunnla Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 1978.

– Nå er ringen sluttet, Jens.

Sidsel skryter av hjelpen hun fikk fra AMK-sentralen.

– Jeg var rimelig stresset, varm og svett etter skituren. Hvor Stig lå, visste jeg heldigvis, slik at jeg kunne forklare ganske nøyaktig hvor det var. Men operatøren spurte og grov, litt mye, syntes jeg. Tar ikke dette tiden vekk fra utrykningen og hjelpen, tenkte jeg. Da sa AMK-operatøren at luftambulansen og ambulansen var blitt sendt ut mens vi snakket sammen; hjelpen var underveis. Akkurat den beskjeden syntes jeg var deilig å få, smiler hun.

Inne på sykehuset får Stig en kort narkose og hoften blir satt på plass. Dagen etter sitter han, sliten og litt fortumlet på bussen, Helseekspressen, tilbake til hytta og Glåmos.

Gjennom karrieren min som lege har jeg en rekke ganger rekvirert luftambulanse, men at jeg selv skulle få oppleve hvor viktig denne tjenesten er, hadde jeg aldri trodd, sier Stig mens Sidsel byr på rykende ferske hjemmebakte boller.

Sidsel og Stig Ottesen bruker mye tid på fjellet sammen.

Medisinsk assistanse ut til ­pasientene
– Det er jo litt rart å tenke på: En hofte ute av ledd inne på et sykehus er plankekjøring, en hofte ute av ledd på fjellet, uten hjelp, er livsfarlig. Det var kanskje noe av det min studiekamerat Jens Moe tenkte på da han etablerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse og fikk i gang denne tjenesten på slutten av 70-tallet? Å sørge for å få medisinsk assistanse ut dit pasientene er; tenk hvor stor betydning tjenesten har hatt. Det er utrolig at jeg nå har opplevd det selv, smiler Stig.

Han var den første i Norge som tok doktorgrad med anestesiologi som tema i 1978. Han har skrevet en rekke artikler og flere bøker, og han følger fortsatt nøye med på det medisinske faget; Tankene går ofte til Jens Moe.

Jeg husker Jens som en stillfaren og hyggelig kar. Våre veier skiltes etter Graz-perioden, men vi fulgte med på hverandres arbeid, og jeg må si jeg var imponert over hva Jens fikk til, smiler han.

Det er bare fire måneder siden den dramatiske hendelsen. Historien er sirlig nedskrevet. Her skriver han: «Vi har hatt god helse, min kone Sidsel og jeg. Vi har bare «karrosseriskader», sier vi litt fjollete».

Vi ler jo litt av disse titanprotesene, da. Vi liker å reise, og er stadig på farten. Det piper hver eneste gang vi skal gjennom sikkerhetskontrollene på flyplassene, ler Stig.

Det spreke ekteparet har satt inn fem leddproteser, derav fire helproteser i hoftene. Det var en av disse som hoppet ut av hofteskålen den dagen i februar. Stig og Sidsel er nå klare for en aktiv vår og sommer. Etter ulykken på fjellet har de imidlertid fått streng beskjed fra de tre voksne barna: Vær bedre forberedt!

Nå går vi aldri ut på tur uten en tursekk og fulladet mobil. Jeg har også skaffet meg nødlader til mobilen som alltid er klar til bruk, sier hun.