Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Ole Barkved holder det lille lammet forsiktig i armene inne i sauefjøset til familievennen Sverre Melberg på Heia i Strand i Rogaland. Det var her han skulle begynne å jobbe den 7. juli i fjor. Og det var her Sverre fant Ole livløs og forgiftet, bare noen minutter etter at den aller første arbeidsdagen som avløser hadde begynt.

– Her lå du, forteller Sverre. Han peker mot døra på endeveggen av det tre år gamle sauefjøset.

– Du hadde kommet deg helt bort til døra, du hadde falt og lå på ryggen i åpningen. Du var blå i ansiktet og pustet ikke. Jeg kunne ikke kjenne pulsen din. Og jeg skjønte med én gang hva som hadde skjedd. Det måtte være gassen.

Hvert år skjer det ulykker med livsfarlige gjødselgasser, som både dyr og mennesker kan puste inn når flytende husdyrgjødsel røres i eller pumpes ut for spredning (se egen faktaboks).

Denne gangen skjedde det med Ole på 17 år.

Et par timer etter ulykken tikket en bekymret tekstmelding inn på Oles telefon. Den var fra bestekameraten John Olav. Meldingen inneholdt en link til den lokale nettavisen, som skrev om en 17-åring som var blitt alvorlig skadet i en gjødselgassulykke.

«Det er vel ikke deg dette handler om?», skrev kameraten. Men fikk ikke svar. Ole lå i koma på Stavanger Sentralsjukehus. Og ingen visste når han kom til å våkne igjen.

– Vi skulle fjerne litt siloavfall utenfor fjøset her, og etterpå skulle jeg kjøre gjødsel. Da skulle du bort i det andre fjøset og rydde der. Det var det vi sto og snakket om, før jeg bare måtte ned til gjødseltanken på utsiden og snu røretuten. Jeg var borte et par minutter. Og da jeg kom opp i fjøset igjen, så jeg deg ikke med en gang, forteller Sverre Melberg.

Denne aprildagen i 2016 er vi med Ole til gården for å se hvor ulykken skjedde. Etterpå skal vi til luftambulansebasen inne i Stavanger for å møte crewet som rykket ut for å redde ham. Men det var Sverre som ble den første redningsmannen.

Nå står han ved døråpningen og gjenforteller historien.

– Da jeg endelig oppdaget deg her borte, var det bare å legge på sprang for å få deg ut, ringe 113 og starte hjerte-lunge-redning.

Ole lytter, men husker ingen ting av det Sverre forteller. Alt som skjedde denne dagen er borte fra hukommelsen.

Han husker ikke at han satte seg på Peugeot-scooteren hjemme og kjørte avgårde langs fjorden etter frokost. Han husker ikke at ham møtte moren sin på veien, som kjørte i motsatt retning med en passasjer i drosjen. Men Monica husker det godt. Hun husker at Ole vinket til henne. Han så glad ut.

Like etterpå sto han altså i sauefjøset oppe på Heia, hos Sverre. De to planla dagen, før Sverre gikk ut for å ordne med gjødseltanken. Bevegelsene i tanken fikk en gassboble til å stige opp, før vinden trakk den rett inn i sauefjøset der Ole pustet den inn, trolig uten å merke det før kvelningsfornemmelsen slo inn. Ingen så ham løpe mot døra, ingen så ham brekke seg og falle om på gulvet.

Han rakk aldri å komme seg ut.

45 minutter senere fikk moren Monica en telefon i drosjen. Det sto «Sverre» på displayet. Men da hun tok den, hørte hun en fremmed stemme. Det var politiet som hadde lånt Sverres telefon for å få tak i henne. De fortalte at det hadde vært en ulykke på gården, og at Ole var hentet av luftambulansen.

– Jeg skremte nok vettet av den stakkars passasjeren min der og da, forteller Monica. Hun fikk satt av passasjeren, og reiste direkte til ferjeleiet på Tau for å krysse Boknafjorden over til Stavanger. Den samme turen tar familien i dag, for å besøke luftambulansebasen og få høre historien fra legen og redningsmannen.

– Så hyggelig å se deg igjen! Og godt å se at du er i litt bedre form nå enn sist, sier luftambulanselege Håkon Bjorheim Abrahamsen når mor, far og Ole kommer inn i rommet. Han tar Ole i hånda før han hilser på Karl og Monica.

– Det er helt fantastisk at dere kunne være der på bare ti minutter, sier Karl med én gang. Selv måtte han bruke tretten timer før han nådde sykehuset. Han var på en båt i engelsk sektor av Nordsjøen – som straks avbrøt subsea-operasjonen og satte kursen mot Stord.

– Vi er så imponert over jobben dere gjør, fortsetter Karl med ettertrykk.

– Det har vært fantastisk å oppleve hvordan hele systemet fungerer. Først er dere på pletten ti minutter etter alarmen, deretter blir Ole tatt i mot av dyktige og hyggelige hjelpere på intensivavdelingen. Hele veien ble vi ivaretatt.

Håkon nikker.

– Dette var en alvorlig melding om ulykke med hjertestans, så det er klart at vi var på hugget der og da. Det var bare å ta rake veien over fjorden, så selve flyturen var gjort på seks minutter, ser jeg i loggen. Da vi kom, hadde de lokale ambulansefolkene nettopp kommet og startet med behandling, forteller Håkon.

Ole lytter stille.

– Du pustet nesten ikke og hadde svært lav puls, så vi la deg i narkose og la et plastrør i luftveiene – slik at vi kunne få kontroll på pusten din. Du var rød i øynene, husker jeg, trolig av hydrogensulfidgassen. Den kan i verste fall forårsake totalt synstap. Du hadde nok kastet opp også, for vi sugde opp mye sånt fra luftveiene dine. Så la vi på blodtrykksmåler og ga medisiner for lavt blodtrykk, før vi fikk deg inn i helikopteret, forteller Håkon.

Dermed sto Sverre Melberg, bonden på gården og familiens venn, tilbake på grusplassen foran sauefjøset. Han måtte se Ole forsvinne mot horisonten, uten å kunne gjøre noe mer, uten å ane hvordan dette skulle gå.

Det tok lang tid før noen visste det.

Foto: Privat

Monica våker ved sykesenga på intensiven hele det første døgnet, så det neste, og det neste. Klokka 22:30 den fjerde kvelden holder hun hånda til sønnen sin. Og kjenner at den klemmer rundt hennes.

– Det tente håpet, men det gikk to uker før vi fikk kontakt med ham, sier Monica. Hun forteller om en gutt som flere ganger så ut til å våkne, reiste seg opp i senga og ville ut, selv om han var nærmest umulig å få kontakt med. Han var som i en tåke, handlingene var som reflekser. Og ingen kunne si hvordan hjernen hans ville fungere heretter, om synet var intakt. De måtte bare vente.

Etter to lange og nervepirrende uker skjer det som Karl og Monica drømte om, men ikke visste om de skulle våge å tro på. Ole våkner, og kjenner straks igjen mamma som sitter ved siden av senga.

Og han vil ha softis.

– Det var den mest fantastiske dagen i vårt liv, utbryter Karl og ser bort på Ole.

Han var hjemme hos de to andre barna da Monica ringte. Han hørte med én gang at hun hadde en stor og gledelig nyhet.

– Ole var tilbake, han kunne snakke, han var i orden! Jeg begynte spontant å ringe rundt til slekta, det var en så enorm lettelse.

Legen Håkon og flygeren Per Anders har lyttet til foreldrenes historie. Ole er fortsatt stille, og Håkon blir nysgjerrig.

– Hvor mye husker du selv fra den dagen ulykken skjedde?

– Ingen ting.

– Ikke fra dagen før heller?

– Nei. Hele den perioden er fortsatt helt borte.

– Men da du våknet på intensiven, husker du noe derfra?

– Det eneste jeg husker, er at jeg kom hjem. Men det tok en del uker før kortidshukommelsen min kom seg igjen. De første par månedene klarte jeg ikke huske hva jeg lærte i går. Det var en slitsom tid.

Håkon nikker igjen.

– Tenk om Sverre ikke hadde oppdaget deg så fort. Du var nære på. Tenk om han ikke hadde klart å få deg ut i frisk luft med én gang og startet hjerte-lunge-redning.

Flyger Per Anders snur seg også mot Ole, med et lite smil.

– Vi skal kanskje ikke tenke for mye på akkurat det. Denne gangen gikk det heldigvis godt.

Tilbake ved sauefjøset på Heia er Sverre i gang med lammingen. Små, hvite lam vrimler rundt beina hans. Bonden ønsker Ole tilbake på jobb når som helst.

– Han er velkommen når som helst. Men først skal jeg installere kraftigere vifter her inne, for å være helt sikker. Dette skal ikke skje igjen.