Tekst: Johanne Koivunen Hoff
Foto: Therese Alice Sanne, Ingar Strand, Erland Kroken, NTB / Scanpix og Fredrik Naumann / Felix Features

Syvende mai 2016, en typisk vårformiddag og fine forhold. Basehopper Ingar Strand (42) står på toppen av Midtgarden i Snillfjord, et fjell han anslår å ha kastet seg ut fra mer enn 70 ganger.

Ingar Strand henger i fjellveggen i fire timer med brukket fot.

Snart skal han gjøre det igjen: Hoppe, falle fritt i tre sekunder, løse ut skjermen og lande ved foten av fjellet.

Et ukomplisert hopp, ifølge Ingar. Helt til alt går galt.

«Offheading» brukes om situasjoner der fallskjermen løses ut, men flyr i motsatt retning enn den planlagte. Klokka er halv tolv når alarmen går hos AMK-sentralen. Skjermen til Ingar har åpnet seg bakover med et kraftig rykk, og drar ham med seg rett inn i fjellveggen.

Norsk Luftambulanse AS blir varslet av AMK. Redningsmann Stig Olsen er på vakt.

– Med en gang vi fikk beskjed om at det hang en mann med fallskjerm 75 meter opp i fjellveggen, skjønte vi at det kom til å bli et utfordrende oppdrag. Jeg ga beskjed til sentralen om at de måtte varsle Hovedredningssentralen slik at 330-skvadronen og alpine redningsgrupper også ble koblet på, forteller han.

Fryktet skader på indre organer

I møtet med veggen brekker Ingar det ene beinet. Snorene fra fallskjermen er det eneste som bærer ham, kroppen dingler i løse lufta etter selen. På avstand er det vanskelig for Stig og kollegaene å avgjøre hvor godt skjermen sitter. Skal de tørre å fly nærmere den skadde?

– Det er lite vind denne dagen, men når vi nærmer oss ser vi at det er bevegelse i skjermen. Vi holder god avstand fra fjellet for å unngå at rotoren skal skape løft og blåse basehopperen ned. En vurdering vi gjør basert på lignende oppdrag.

Luftambulansen informerer 330-skvadronen, som snart er på stedet. Redningsmann Lasse Coucheron og teamet hans i Sea King-helikoptret bruker varmesøkende kamera for å studere situasjonen. De bestemmer seg først for å sende inn en redningsmann fra helikopteret.

– Den umiddelbare tanken da vi så Ingar henge i veggen, var at vi måtte inn og redde ham med en gang. Både vi og Norsk Luftambulanse fryktet hengetraume, det vil si skader på indre organer, hvis han ble sittende fast for lenge, sier Lasse.

330-skvadronen flyr nærmere fjellet, snart må de likevel si seg enige med luftambulansens vurdering:

– Skjermen hang for dårlig, det ville blitt fatalt om den løsnet fordi vi nærmet oss Ingar fra luften. Vi bestemte oss for at vi måtte hente klatrere fra alpine redningsgrupper.

Så ned i avgrunnen

Bjarte Bø i Romsdal Fjellredningsgruppe er på tur utenfor Åndalsnes denne dagen, han har gått en time innover i fjellet når meldingen kommer. Fjellklatreren løper alt han makter tilbake til bilen og kjører raskeste vei hjemover for å hente utstyr.

En halvtime senere sitter Bjarte i Sea King-en sammen med tre kollegaer.

– Vi hadde to mann til på vent i Molde, vanligvis er vi seks eller syv klatrere på denne typen oppdrag. På grunn av god briefing bestemte vi oss for å dra rett til ulykkesstedet uten å hente flere. Vi visste at hopperen allerede hadde hengt relativt lenge i veggen, at han hadde skader i beina og at det var uvisst hvor godt skjermen satt fast, sier Bjarte.

For Ingar som henger med utsikt ned i avgrunnen, går tiden i veggen umåtelig sakte. Selen presser rundt livet, innsiden av hodet et eneste stort kaos. Han vil ikke vente lenger og ber Norsk Luftambulanse om å gjøre et forsøk uten klatrerne.

– Fra bakken fortalte de meg at det var for risikabelt, men jeg var utmattet og ville at de skulle prøve likevel. Jeg har hengt mye under helikopter og merket ingen vind fra rotorbladene, derfor var jeg villig til å ta risikoen, sier Ingar.

Stig Olsen og teamet på bakken vurderer situasjonen annerledes.

– Under operasjoner som denne må vi sette det medisinske opp mot flymessige forhold og redningsteknisk kompleksitet. Hver eneste avgjørelse under en operasjon, gjøres som et team. For meg og resten av gjengen forble den endelige konklusjonen at risikoen for å blåse Ingar ned var for stor, sier han.

Konsekvensutredning

Det har gått over tre timer siden krasjlandingen når klatrere, luftambulansen og 330-skvadronen etablerer seg på toppen av Midtgarden. Bjarte og kollega Sindre  firer seg ned til Ingar.

– Vi sikrer ham, fjerner skjermen og kobler på en line. Prosedyren videre er at Sea Kingen henter tauet på toppen av fjellet og tar det med seg ut fra veggen, der Ingar kan heises opp, forklarer Bjarte.

Vel framme på sykehuset i Trondheim er Ingar så sliten som han aldri har vært, men han lever og får behandling for leggbruddet.

Ingar Strand er en erfaren basehopper, med 670 basehopp og nesten 1300 fallskjermhopp bak seg.

– Mens jeg hang i veggen fikk jeg tid til å tenke på veldig mye rart. Blant annet at jeg skulle ta det med ro senere i livet hvis jeg overlevde, reise mer med barna mine, drikke mer øl og ikke ta ting så alvorlig. Jeg er veldig glad for at vi har en velfungerende redningstjeneste, men står fortsatt på mitt om at jeg skulle ønske de hadde prøvd å hente meg tidligere ettersom at jeg ønsket det selv, sier Ingar.

Når Stig Olsen, Lasse Coucheron og Bjarte Bø ser tilbake, ville de ikke løst oppdraget på noen annen måte:

– Vi som jobber i nødetatene vil hjelpe og redde enhver person i nød. Vi ønsker å hjelpe pasienten der og da. I dette tilfellet mente vi, på bakgrunn av erfaring, at vi måtte vente på flere og riktige ressurser. Det er en utfordring å se en person henge i en loddrett fjellvegg med store smerter. Instinktet vårt er at vi må iverksette redning fra helikoptret med én gang, men i tilfeller som dette må det vurderes nøye. Vår kunnskap og erfaring gjør at vi tenker gjennom konsekvensene og hva som er det sikreste for pasienten og oss selv.