Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Var det hans tur til å oppleve hvordan det kjennes å være den som venter på hjelp? Var det han selv som skulle sitte frysende og lytte etter lyden fra fjellredningsgrupper? Først kom tåka sigende innover fjellet. Så kom snødrivet.

Asle Stenseter (41) visste at ingen helikopter ville klare å lande i dette været. Han så knapt et par meter foran seg der han løp. Det var ingen ting å utsette på formen. Løpeturen oppover fjellstien hadde gått lett. Men nå var alt hvitt omkring ham. Det var ikke langt hjem. Men i hvilken retning?

Da han stanset, kjente Asle at den tynne løpetightsen og treningsjakka ikke var laget for å holde ham varm i vindkastene. Hvor unødvendig var det ikke om han – en erfaren redningsmann som de siste par årene har fullført to Norseman Xtrem Triathlon – skulle sette helsa på spill på en vanlig løpetur, bare noen få kilometer hjemmefra?

– Mange er dårlig forberedt
Redningsmann Asle Stenseter rister smilende på hodet over opplevelsen han hadde for noen måneder siden. Sammen med kollegene, flyger Marius Malmo og anestesilege Bård Heradstveit, er han på vakt på Norsk Luftambulanse AS’ base i Bergen.

– Det er stor forskjell mellom det å klare seg selv og det å starte en redningsaksjon, å dra masse folk opp i fjellet for å lete etter deg. Å være forberedt handler ikke bare om å holde seg varm til hjelpen kommer, men om at man skal slippe å be om hjelp, forklarer redningsmannen.

Fra basen kan de se byfjellene, hvor toppene innimellom er dekket av tåkeskyer. Det skiftende vestlandsværet er likevel ikke til hinder for at stadig flere spreke bergensere gir seg ut på lange løpeturer i fjell og mark.

– Det er en voldsom løpebølge på gang. Alle skal ut på løpetur og alle skal pushe grensene sine hele tiden. Til alle døgnets tider er folk ute på fjellet her. Enten det er tidlig om morgenen eller sent på kvelden, ser jeg lysene fra hodelyktene som svirrer oppi der, sier Stenseter og peker på fjellsiden.

– Det er kjempebra at folk er ute i fjellet, men mange som er der ute nå, er ikke godt nok forberedt. Det er ganske annerledes enn for noen få år siden. Da var de som gikk i fjellet godt forberedt, med bukse, jakke og sekk med niste. Men nå løper de, selv i snøvær, bare i tights og joggesko, sier han.

Flere løpere hentes med helikopter
Bergenserne deler sansen for lange løpeturer med resten av Norge. Krevende løp og konkurranser, som også redningsmannen selv trener ivrig mot, er fullbooket på kort tid. Mannskapet på luftambulansebasen i Bergen merker treningsbølgen ved at stadig flere mosjonister hentes ned fra byfjellene med helikopter.

– Det er oftere enn det burde vært. Det er såpass ofte at vi lurer litt på hvordan de kom seg ned før helikoptret ble funnet opp. Før i tiden hadde folk i det minste med seg klær, sier flyger Marius Malmo.

Redningsmann Asle tror mange glemmer at en løpetur er noe helt annet om man løper for seg selv langt inne i skoger og oppe på fjellet, enn om man løper på veier i sitt eget nabolag.

– Jeg tror ikke folk lenger klarer å se når tightsen alene ikke er egnet. Den er et godt plagg her nede, men det er ikke nødvendigvis et godt plagg når du løper 600 meter lenger oppe, sier han. Det er ikke så mye som skal til for å være bedre forberedt for lange løpeturer, i følge luftambulansemannskapet.

– Jeg tror man bare må tenke: Hvis jeg skader meg og må sitte i ro, hvor lang tid tar det før hjelpen kommer? Hvis du kan sitte og vente minst en time uten å bli kald, så har du med deg riktige klær, sier redningsmann Asle.

Den typiske mosjonistskaden på fjellet er at løperen tråkker over, hører det smelle i foten og ikke lenger klarer å gå på det beinet, i følge luftambulansemannskapet. På en godværsdag med mye folk i fjellet og marka vil det trolig ta kort tid før en luftambulanse er på pletten for å hjelpe. Men hva hvis været er dårlig og luftambulansen ikke kan fly? Det kan ta timer før redningsgrupper kommer til.

– Mange tenker at de holder seg varme når de løper. Men hvis du brekker noe, blir du sittende, og da blir du fort kald hvis du i tillegg er våt, forklarer flyger Marius.

Kroppstemperatur: 31 grader
Denne dagen er det over ti grader ute i Bergen by, men kjøligere i høyden. Bare få uker tidligere rykket luftambulansen ut til en ellers sprek mann som hadde gått seg vill i byfjellene.

– Han hadde en kroppstemperatur på 31 grader. Det er hypotermi som er det skumle, forklarer lege Bård Heradstveit. Folk som blir såpass nedkjølt, har vanskeligheter med å ta rasjonelle valg og ta vare på seg selv, forklarer legen.

Selv har redningsmann Asle Stenseter alltid med seg en liten sekk med klær og litt ekstra utstyr på lange løpeturer utenfor allfarvei, sommer som vinter.

– Du kan selvsagt se an været litt. Er det over 20 grader og blå himmel ute, er det kanskje ikke nødvendig. Men jeg har alltid sekken med en ekstra bukse, jakke, lue og hansker stående. Du trenger ikke pakke ut og inn, det er bare å ta den med seg. Den veier ingen ting, sier Asle.

– Det gjør jo ikke noe om den veier litt heller, du skal jo på trening, skyter lege Bård inn.

– Og hvis du er så skral at du ikke orker å bære med deg den halvannen kiloen ekstra, så kanskje du ikke bør ta den turen, fleiper han.

For det er i utgangspunktet ganske veltrente folk som tar de lengste turene iført løpetights, har luftambulansemannskapet inntrykk av.

– Det er en del middelaldrende menn på omkring 40, sånne som meg, som blir dratt med i den løpebølgen som er nå. De som virkelig skal finne storformen og som trener til maraton og ekstreme løp. Noen veltrente kvinner også, selvsagt. Og så er det studentene, som er litt yngre og som skal opp på fjellet og kose seg. Det er de jeg synes jeg ser, forteller Asle.

Redningsmannen, som selv løper mellom fem og sju mil på en god uke, skjønner godt hva som driver dem.

– Frihetsfølelsen! Den er fin. Og følelsen av å være i god form og kunne bevege deg langt over kort tid, det er en utrolig god følelse, sier han.

Men på løpeturene vil Asle gjerne møte andre sprekinger med en lett liten løpesekk på ryggen. Selv var han sjeleglad han hadde pakket de riktige tingene med seg den gangen i februar da han møtte tåke og snøkav på toppen av byfjellet Ulriken.

– Man skal klare å komme seg ut av uføret man har havnet i på egen hånd. Det liker alle, vil jeg tro, sier Asle.

Sjekk værmeldingen!
Med på løpeturen i vinter hadde han mobiltelefonen, med kart som hjalp ham til å skjønne hvor han var. Derfor klarte han å finne fram til en hytte som ga le for vinden. I sekken lå en tynn overtrekksbukse, en jakke og et lite sitteunderlag som gjorde at han kunne sette seg ned og likevel holde varmen til vinden løyet litt.

– Hva jeg lærte? At jeg ikke skulle vært der i det hele tatt, sier Asle.

Han tipser om at det også før løpeturer kan være lurt å sjekke værmeldingen.

– Jeg hadde jo overlevd. Det er ikke dét det er snakk om. Men at jeg klarte meg alene, at jeg klarte meg uten å starte en redningsaksjon, det var fordi jeg hadde med meg noen ekstra klær. Det handlet om at jeg klarte å betjene telefonen min, at jeg klarte å finne ut hvor jeg var og navigere meg hjem igjen selv, sier redningsmann Asle Stenseter.