Tekst: Hanna Norberg / Foto: Thomas Kleiven
En mainatt for snart fem år siden stoppet hjertet til Aage Wilhelm Karlsen to ganger.
I 45 år hadde hjertet hans banket for hjerte- og lungeredning. Han hadde brukt hele yrkeskarrieren på å spre kunnskap om akutt førstehjelp. Allerede som 18-åring, i 1970, var han ferdig utdannet førstehjelpsinstruktør. Han var ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 31 år, der han jobbet iherdig for å øke den medisinske kompetansen i ambulansetjenesten.
Gjennom alle disse årene hadde han kurset tusenvis av personer i førstehjelp. Han hadde vært leder for Norsk Førstehjelpsråd i over 20 år. På veggen hjemme på Larkollen hang en påskjønnelse for den livslange innsatsen for å lære andre å redde liv; et innrammet diplom som viste at han har mottatt Kongens Fortjenstmedalje.
Ett år før Aage W. Karlsen skulle pensjonere seg fra førstehjelpsjobben, sluttet hjertet hans å slå.
Og nå, ett år før han skulle pensjonere seg fra førstehjelpsjobben, sluttet hjertet hans å slå.
Kjempet for bedre akuttmedisin
Den mainatten ble rollene snudd. Nå var det hjertehjelperens hjerte som trengte hjelp.
Hadde Aage W. Karlsen levd i dag dersom ambulansetjenesten hadde sett ut slik den gjorde da han startet sin yrkeskarriere?
– Vi skal ikke mange tiårene tilbake før vi finner en ambulansetjeneste som så helt annerledes ut enn den gjør i dag. For bare noen få tiår siden var ambulansen i all hovedsak blålys-transport, og det var lite medisinsk behandling å få underveis.
Det var i 1984 at Jens Moe, lege og grunnlegger av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, så behovet for en kompetanseheving i ambulansetjenesten. Drøbak-legen Jens hadde alltid vært en forkjemper for å utføre akuttmedisin utenfor sykehus, og var blant annet initiativtakeren til den såkalte 9-bilen, Oslos første legebemannede ambulanse. Selv hadde han en avtale med ambulansetjenesten i Drøbak om at de skulle ringe ham når det var alvor. Da la han ned setene i sin egen bil, plasserte blålyset på taket og ga akutt legehjelp i veikanten.
For bare noen få tiår siden var ambulansen i all hovedsak blålys-transport, og det var lite medisinsk behandling å få underveis
Aage W. Karlsen
Jens Moe etterlyste et minimum av førstehjelpskunnskap hos ambulansearbeiderrne og hadde lagt merke til ildsjelen Aage W. Karlsen, som på den tiden jobbet i Norsk Folkehjelp. Drøbak-legen sørget for å ansette ham i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, der ildsjelen Karlsen fikk jobben med å bygge opp en egen undervisningsavdeling. En av de viktigste oppgavene ble å kurse ambulansearbeidere i førstehjelp.
– På 1980-tallet var den norske ambulansetjenesten noe helt annet enn det den er i dag. Luftambulansen samarbeidet med ambulansene, og vi så at det var et stort behov for å heve kompetansen, forteller Aage W. Karlsen.
Det var Stiftelsen Norsk Luftambulanse som i sin tid tok initiativ til å innføre internasjonale undervisningskonsepter for ambulansetjenesten, kurs som i dag er obligatoriske for alle som jobber som ambulansearbeidere.
– Vi ønsket å gjøre samarbeidspartnerne våre så gode som mulig. Det er som regel den gule bilen som kommer først frem til åstedet, ikke helikopteret, påpeker Karlsen.
Etter 40 år i bransjen ble han en nestor innen førstehjelp. Noen ga ham kallenavnet «Mister førstehjelp».
Natt til 7. mai 2014 fikk han «lønn for strevet». Den natten stoppet hjertet til Aage W. Karlsen to ganger.
Han hadde gitt sitt liv til ambulansetjenesten. Nå ga ambulansetjenesten ham livet tilbake.
Hjertet stoppet
– Jeg våknet i 01-tiden med voldsomme smerter i brystet og nakken. Det føltes som om hjertet holdt på å hoppe ut av kroppen.
Aage W. Karlsen husker nesten alle detaljer fra den dramatiske natten for fem år siden.
Etter 40 år i bransjen ble Aage W. Karlsen en nestor innen førstehjelp. Noen ga ham kallenavnet «Mister førstehjelp».
– Jeg sto opp, så meg i speilet og så et spøkelse. Da vekket jeg kona mi.
Når du har vært gift med «Mr. Førstehjelp» i over 40 år, vet du hva du skal gjøre når ulykken er ute. Margit Hegland Karlsen ringte ikke legevakten, hun ringte 113. Så gikk hun for å finne frem hjertestarteren de hadde liggende. Den fikk hun ikke bruk for. Aages hjerte banket fint i de 20 minuttene det tok før ambulansen kom frem.
Det var ikke før han lå bak i ambulansen og de var på vei til sykehuset at det gikk galt.
– Vi hadde bare kjørt en snau kilometer da jeg trodde lyset i bilen ble dimmet ned. Men det var hjertet mitt som stoppet, forteller Aage.
Ambulansearbeideren stopper i veikanten. Det settes i gang full hjerte- og lungeredning. Etter ett støt med elektrosjokk, starter Aages hjerte å slå igjen.
De bestemmer seg for å ta med Aage til Ullevål sykehus i Oslo, i stedet for til lokalsykehuset. Men først skal de innom Moss, der de møter en legebil med en anestesilege. Den bilen er finansiert av medlemmene til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, organisasjonen Aage har jobbet for nesten hele livet.
Vi hadde bare kjørt en snau kilometer da jeg trodde lyset i bilen ble dimmet ned. Men det var hjertet mitt som stoppet
Aage W. Karlsen
På vei mot hovedstaden stopper Aages hjerte en gang til. Ny stans i veikanten, nytt elektrosjokk. Også denne gangen starter hjertet å slå igjen.
– Når hjertet ditt har stoppet to ganger og du ligger der i ambulansen og venter på at det skal skje én gang til, da er du ikke særlig høy i hatten, det kan jeg love deg.
Ikke et godt tegn
Forsker Thomas W. Lindner kan bekrefte at Aage hadde grunn til å være bekymret.
Lindner har skrevet doktorgrad om overlevelse etter hjertestans og var tidligere ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han kjenner til Aages historie, og fastslår at han kan være takknmelig for at han lever.
– Aage har hatt veldig flaks. En hjertestans er meget kritisk og det er ikke et godt tegn at det stopper igjen etter å ha blitt satt i gang med elektrisk sjokk.
I dag er Lindner leder for Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest og overlege for luftambulansetjenesten på Stavanger Universitetssykehus. I arbeidet med doktorgraden forsket han blant annet på sjansene for å overleve en hjertestans.
– Det kan være mange årsaker til at et hjerte slutter å slå, men i Aages tilfelle var det en tett kransarterie som førte til hjertestansen. Når en av de viktigste blodårene til hjertet blir tett, får ikke hjertemuskelen nok blod – og dermed heller ikke oksygen, og da begynner hjertet raskt å ta skade.
– Hvor stor er sjansen for å overleve noe slikt?
– Det avhenger av om du har noen i nærheten som kan hjelpe deg, forteller Lindner.
Aage W. Karlsen var heldigvis ikke alene da hjertet stanset, han var i ambulansen.
– Denne typen hjertestans kan behandles med hjertestarter, og forskning har vist at mellom 50 og 75 prosent av disse pasientene overlever. Men det forutsetter at noen har sett hva som har skjedd, ringer 113 og starter brystkompresjoner. Dersom du er på joggetur alene i skogen, er situasjonen en helt annen.
Fikk varsler
Aage W. Karlsen var ikke alene, han var i ambulansen. Det er et godt sted å være når hjerteinfarktet inntreffer. De fleste er ikke det.
– Det er avgjørende at folk lærer seg symptomene på hjerteinfarkt, og at disse ikke alltid er så tydelige, fastslår «Mr. Førstehjelp».
Hjerteinfarkt kommer riktignok brått, men de fleste får varsler i forkant. Det gjorde også Aage.
– Jeg hadde stadig vondt i skulderen og armen, men trodde det hadde sammenheng med en nakkeskade jeg fikk for noen år siden.
Smertene var ikke det eneste tegnet.
– Kona og jeg har alltid gått mye tur. Ofte kunne jeg gå opp en ganske bratt bakke hjemme uten problemer, andre ganger måtte jeg stoppe flere ganger underveis. Jeg klarte ikke mer, forteller han.
Fem år etter infarktet og tre år inn i pensjonisttilværelsen, tar Aage fortsatt oppdrag som instruktør på førstehjelpskurs.
– Det er viktig at hele befolkningen har grunnleggende kunnskap i førstehjelp. Folk må vite hva de skal gjøre dersom de kommer først til et ulykkessted. Du må ha selvtillit til å ta kontroll over situasjonen og til å varsle nødetatene, og til å tørre å utføre grunnleggende førstehjelp – som å gjøre enkle undersøkelser av pasienten, hjerte- og lungeredning og å legge noen i stabilt sideleie. Det kan ta tid før ambulanse og luftambulanse kommer. Derfor er også Helsedirektoratets landsomfattende dugnad «Sammen redder vi liv!» ekstremt viktig, legger Aage til.
Var livredd
Når ulykken først er ute, er det avgjørende å holde blodsirkulasjonen i kroppen i gang. Når kroppens viktigste organ har sluttet å pumpe blod rundt i kroppen, må du være den hjertepumpen. Hjertet og hjernen må ha oksygen.
Aage stopper opp et øyeblikk. Må få igjen pusten, har så mye på hjertet.
– Mange ser kanskje for seg at de skal kunne førstehjelp fordi de kommer til en trafikkulykke der de involverte er ukjent, men sånn er det ikke. Når det gjelder personer som får hjertestans, er de nesten alltid sammen med noen de kjenner.
Det er avgjørende at folk lærer seg symptomene på hjerteinfarkt, og at disse ikke alltid er så tydelige
Aage W. Karlsen
Han er ikke redd for å bruke sin egen historie i undervisningen. Tilhørerne lytter litt ekstra når det er selvopplevd, mener han. Dessuten har erfaringen fått ham til å innse at det ikke bare er brystkompresjoner og hjertestartere som redder liv.
– Det er lett å fokusere på alt annet enn empati i en sånn situasjon. Men da jeg lå der i ambulansen, var jeg så livredd for at hjertet mitt skulle stoppe en tredje gang. Det var ikke så mye ambulansepersonellet kunne gjøre – trodde jeg. Den ene personen sto ved hodeenden og tørket den svette panna mi, og den andre holdt meg i hånden. Det fikk meg til å roe meg ned.
Aage W. Karlsen tar en kort pause. Han har ikke dårlig tid, skal bare hjem igjen til Larkollen og gå den daglige turen med kona Margit. Han trekker pusten, han har en viktig beskjed:
– Man bør ikke undervurdere effekten av å være et medmenneske i en sånn situasjon. Å holde noen i hånden kan ha større effekt enn en dråpe morfin.