Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Tove Helen Gilje gråter i frykt og fortvilelse i korridoren på Stavanger Universitetssykehus. Det er natt til 21. november 2016 og datteren Thea på 14 er blitt lagt i respirator for å klare å puste. En aggressiv infeksjon har angrepet lungene, og legene har lagt henne i kunstig koma for å få kontroll.

Dette føles uvirkelig. Klokka er fem på mandagsmorgenen. For noen timer siden var storfamilien samlet for å feire 14-årsdagen hennes. Nå har Thea nettopp blitt rushet til isolat på intensivavdelingen, mens helsepersonellet pumpet luft inn i henne for hånd. Situasjonen er kritisk.

Thea lå fem døgn i kunstig koma før legene fikk kontroll. Her er mor Tove Helen ved sykesenga i Stavanger.

Men det kunne vært mye verre, om det ikke var for en snarrådig far og akutthjelper-prosjektet i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. De siste åtte årene har stiftelsen utdannet og utstyrt 4300 akutthjelpere over hele Norge, som i snitt er på plass hos pasienter et kvarter før ambulansen kommer.

Brannmann med ekstra kunnskap

Faren til Thea, Torgeir, er én av dem – i rollen som deltidsbrannmann hjemme i Gjesdal i Rogaland. Denne søndagskvelden skal han få bruk for både utstyret og kunnskapen i sin egen stue. For akkurat som de andre i familieselskapet, ser han også Thea er ute av form. Yngstejenta ligger på sofaen mellom tanter og onkler og søskenbarn. Hun er slapp med feber og vondt i halsen, litt kvalm, og har nesten ikke stemme, men bursdagsfeiringen vil hun ikke avlyse.

Halsbetennelse, tenker Torgeir og Tove Helen. Eller kan det være lungebetennelse?

Torgeir Gilje er deltids brannmann på den lokale brannstasjonen i Gjesdal. Takket være utstyr og opplæring fra Akutthjelper-prosjektet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, fant han ut at datteren Thea var alvorlig syk og måtte raskt til sykehus.

En nabo er lege og kommer innom for å lytte. Han bekrefter mistanken. Det er trolig en lungebetennelse på gang, så han gir Thea litt antibiotika og skriver ut en resept på mer. Alt vel, tenker de alle. En god natts søvn nå, og så apoteket i morgen. Det ordner seg, slik det oftest gjør. Men denne gangen er det annerledes. De vet det bare ikke ennå.

De vet ikke at det bare er noen timer til de skal møte ambulansen, intensivavdelingen, respiratoren, kunstig koma – og frykten for å miste jenta si.

Det er nå Torgeir tenker på den røde bagen som ligger nede på brannstasjonen, noen hundre meter unna. Akuttbagen har vært fast inventar i brannbilen siden Stiftelsen Norsk Luftambulanse kom med den for et par år siden, da Torgeir og deltidskollegene fikk opplæring som akutthjelpere. I denne bagen ligger også en metningsmåler de kan bruke for å sjekke pasientens tilstand mens de venter på ambulansen.

Tallene som røper sykdommen

På en frisk person skal oksygenmetningen ligge mellom 95 og 99 prosent. Under 90 er ikke bra. Er metningen under 80, må pasienten direkte til sykehus. Torgeir henter måleren, setter den på Theas finger – og ser at tallet veksler mellom 70 og 80. Dette er alvor. Torgeir går til akutthjelper-bagen igjen, og finner fram en flaske oksygen og en maske som han setter på datteren – før de setter seg i bilen for å kjøre ambulansen i møte. På vei ut i bilen hyperventilerer Thea, og får nesten panikk.

– Jeg må innrømme at jeg syntes Torgeir overdrev da han kom hjem med brannbilen og akuttbagen, sier mor Tove Helen hjemme i stua på Gilja, et drøyt år etterpå.

Thea er frisk og blid, stemningen er god i stua og dramatikken er forlengst tilbakelagt. Men foreldrene glemmer ikke synet av veslejenta liggende på isolat i koma med respirator, mens legene ikke kunne si noe om utsiktene. Infeksjonen var aggressiv, og Thea ble holdt i kunstig koma i fem døgn før situasjonen var under kontroll.

Da Torgeir brukte denne oksygenmetningsmåleren, så han at lungene til Thea ikke klarte å ta opp nok oksygen.

– Det at Torgeir hadde tilgang på den lille måleren, var det avgjørende her. Da vi så det tallet, forsto vi alvoret. Men det er skummelt å tenke på hvor nær vi var ved å la henne sovne hjemme. Legene la ikke skjul på at dette da kunne ha endt langt verre, siden vi ikke var klar over hvor aggressiv infeksjonen i lungene var.

90 prosent er helserelaterte utrykninger

Torgeir er ikke bare trebarnsfar og prosjektleder i IT-bransjen. Han er også deltids brannmann i andre generasjon, og opptatt av at den lokale beredskapen skal være på topp.

– Vi bor en time unna nærmeste sykehus, og som lokale brannfolk blir vi mye brukt som akutthjelpere på medisinske oppdrag. Jeg vil si at 90 prosent av utrykningene våre er helserelaterte. Vi er i nærheten og er ofte først på stedet, og har stor nytte både av utstyr og opplæring vi har fått som akutthjelpere. Det har definitivt løftet nivået på det vi kan levere. Og hadde jeg ikke hatt dette utstyret og akutthjelper-kurset fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, så hadde jeg nok ikke tatt denne målingen på Thea, sier Torgeir.

Thea selv husker godt det som skjedde, og er takknemlig for at hun kom til sykehuset i tide.

– Jeg husker at vi ga pappa litt tyn da han kom hjem med den lille brannbilen på tunet, og kom inn med bagen og utstyret. Det var liksom litt mye styr for lite, tenkte vi. «Dette er typisk deg, pappa!», sa både mamma og jeg. Han skal alltid være føre var, for sikkerhets skyld. Og nå er jeg veldig glad for akkurat dét.

Det har definitivt løftet nivået på det vi kan levere

Torgeir Gilje, deltidsbrannmann i Gjesdal, om akutthjelperkurset

I Gjesdal er et lag brannfolk alltid i beredskap. – Det at vi er rett i nærheten, skaper trygghet i bygda, sier Torgeir Gilje, med vaktradioen i hånda og Thea ved sin side. 90 prosent av oppdragene er helserelatert.

Akutthjelperne som redder liv

De 4 300 lokale akutthjelperne som får utstyr og opplæring av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, redder stadig nye liv ved å komme til pasienten før ambulansen rekker fram.

– Akutthjelperne gjør en viktig innsats i lokalsamfunn over hele landet, og redder liv hvert eneste år. Bare i fjor hadde vi mellom 20 og 25 personer som i praksis var døde da brannfolkene kom til stedet, men som deretter ble levert til helsevesenet med egen puls etter gjenoppliving. Dette får vi til, når vi har lokale folk i beredskap med oppdatert utstyr og kunnskap, sier Børge Hognestad.

Han er en svært erfaren ambulansearbeider og prosjektleder for Akutthjelperne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han husker godt at han var på brannstasjonen i Gilja i Gjesdal og leverte akuttsekk og holdt kurs for Torgeir Gilje og kollegene, og er glad for å høre at dette også kom Thea til gode da hun ble akutt syk.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse gir lokale akutthjelpere i 170 kommuner både utstyr og opplæring.

– De fleste av dem som stiller opp som akutthjelpere, er deltidsbrannfolk på små, lokale stasjoner. Dette er handlekraftige og løsningsorienterte folk, som har tilgang til både nødnett og utrykningsbiler og er meget effektive når det haster. Vi er svært fornøyd med å ha så mange gode hjelpere på laget, det er nyttig både for lokalsamfunnet og for resten av nødetatene, som her får framskutte poster som er først på stedet, sier Hognestad.

Han arbeider systematisk for å etablere et system med gode fagplaner og bygge opp nettverket med stadig nye akutthjelpere. Og Hognestad har vitenskapelig ryggdekning for at ordningen virker: I sin siste utgave publiserer det svært anerkjente tidsskriftet Journal of the American Heart Association en svensk studie som dokumenterer effekten av lokale «first responders» i tilfeller av hjertestans utenfor sykehus.

I fylker med lokale akutthjelpere var andelen pasienter som overlevde hjertestans høyere, både ved ankomst sykehus umiddelbart etter hendelsen (31,4% vs 24,9%) – og målt tretti dager etter hjertestansen (9,5% vs 7,7%). Studien omfatter over 5 500 pasienter, og ble gjennomført mellom 2012 og 2014.

– Det er mange fordeler med denne ordningen, i tillegg til at den redder liv. Vi ser også at den skaper mer trygghet i små lokalsamfunn, og at brannfolk som er med opplever enda større følelse av å være nyttig for samfunnet rundt seg, slik at de står lengre i tjeneste, forteller Hognestad.