Stiftelsen Norsk luftambulanse

Politikerne: På folkets side

Tove Strand kjempet gjennom statlig luftambulanse i regjeringen. Det er en bragd hun er stolt av. Ketil Kjenseth klarte det ingen har gjort før ham: Han fikk satt av penger til en ny luftambulansebase for innbyggerne i Innlandet på statsbudsjettet. Nå er han utålmodig på pasientenes vegne.

Tekst: Randi Buckley / Foto: Fredrik Naumann / Felix Features og Stortinget

Tove Strand

Året er 1987.

Norsk Luftambulanses legehelikopter ved Akershus sykehus har blitt drevet med innsamlede midler i ti år. Legen Jens Moe jobber sammen med lokale ildsjeler for å få på plass flere baser. På dette tidspunktet flyr legehelikoptre på Lørenskog, i Stavanger, om sommeren i Arendal og og som et prøveprosjekt på Dombås.

Her fortsetter helikoptret å fly selv om Jens Moe har fått beskjed av Helsedirektoratet om å avslutte driften umiddelbart. Moe har bedt staten om hjelp til finansiering av legehelikoptrene. Sosialminister Tove Strand får en ganske vill idé: Hva med en offentlig luftambulansetjeneste som gir likt tilbud til alle?

Tove Strand (Ap) kjempet gjennom statlig luftambulanse i regjeringen.

Tove Strand (Ap) kjempet gjennom statlig luftambulanse i regjeringen.

Året etter, i 1988, blir luftambulansetjenesten statlig, og utvides til åtte baser. Dette er en politisk seier Strand ser på med stolthet.

– Hvorfor mente du at luftambulansetjenesten skulle bli statlig?

– Jens Moe og hans venner hadde utviklet et godt tilbud på Akershus Sykehus, og ville utvide flere steder. Det var flott, men jeg har alltid tuftet mitt arbeid på likeverd; enten måtte vi sikre tilbud til alle, eller la være.

– Hvilke utfordringer møtte du?

– Tanken om å kunne lage en statlig tjeneste var spennende og en del av det store bildet i helse-Norge, men det var svært kostbart. For å få til det, måtte vi sikre felles finansiering i Regjeringen. Jeg undrer meg fortsatt over at finansdepartementet ble med på det. I tillegg mente de som drev luftambulanse den gangen at statens forslag var av for dårlig kvalitet, for eksempel at vi ikke finansierte redningsmann om bord. Men for meg var det viktigste å få tilbudet landsomfattende og heller bygge opp kvaliteten trinnvis og justere kursen underveis.

– Hva tenker du om luftambulansetjenesten i dag?

– Jeg tenker at det er noe jeg er svært stolt av å ha bidratt til. Jeg er glad for at vi, som et av få land i verden, har et offentlig tilbud av høy kvalitet. Jeg synes også det er gledelig at det hele tiden skjer en utvikling som skal være til det beste for pasientene. Der mener jeg Stiftelsen Norsk Luftambulanse har spilt en viktig rolle. Som samfunn kan vi få til mye ved å spille på lag med ideelle, og luftambulansen er et eksempel på samarbeid mellom det offentlige og ideelle som etter min mening er vellykket.

– På hvilken måte mener du Stiftelsen Norsk Luftambulanse har bidratt?

– Det er all grunn til å takke stiftelsen for at de har tatt en pådriverrolle på mange områder innen akuttmedisinen. Jeg har selv hatt glede av å se det viktige samarbeidet mellom Ullevål universitetssykehus og Stiftelsen Norsk Luftambulanse i forskningen. Stiftelsen har bidratt til en betydelig kvalitetsbedring i den samlede pasientbehandlingen. Vi trenger noen som går i front, som ser behov og tar i bruk nye løsninger som senere blir en del av det offentlige tilbudet når det er grunn til å tro at merverdien er stor nok for befolkingen.

Ketil Kjenseth

– Hvorfor mener du en base må på plass for innbyggerne i Innlandet?

– Jeg har gått grundig inn i den nasjonale strukturen, og det er lett å se det sorte hullet i dekningen for innbyggerne i Innlandet som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har pekt på. Det kan vi ikke leve med. Vi har flere gode sykehus, men for mange pasienter er det ingen vei utenom Oslo når det står om livet, og da er tilgang til helikopter viktig. Samtidig er spørsmålet om akuttfunksjonene også nært knyttet til debatten om sentralisering og spesialisering i sykehusstrukturen. Denne debatten er en het potet og høyaktuell i vår region, hvor flere funksjoner skal sentraliseres og et nytt, stort sykehus skal bygges.

Ketil Kjenseth fikk satt av penger til en ny luftambulansebase for innbyggerne i Innlandet på statsbudsjettet. (Foto: Stortinget)

Ketil Kjenseth fikk satt av penger til en ny luftambulansebase for innbyggerne i Innlandet på statsbudsjettet. (Foto: Stortinget)

– Hvor kommer engasjementet ditt for luftambulansebasesaken fra?

– Luftambulansen har en historie som har engasjert meg lenge. Det er også en tjeneste som folk har tillit til og er avhengige av, og min familie har flere ganger erfart hvor viktig akuttfunksjonen er. Ikke minst har helse vært viktig for meg i hele mitt politikerliv, og jeg har ikke brent av kruttet selv om jeg ikke lenger er medlem av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Jeg gir meg ikke før en ny base er på plass, og jeg er skikkelig utålmodig!

– Hvordan klarte du å få ti millioner til prosjektering av ny base?

– Dette var en rikspolitisk brekkstang jeg brukte i forhandlingene med Regjeringen, og for første gang har en luftambulansebase kommet inn i det nasjonale budsjettet. Det har plassert Innlandet først i køen for en ny base, som å penbart kommer. Men en seier er ikke en seier før jeg ser at noen har begynt å bygge, og ting tar tid i politikken.

– Hva vil en base bety for regionen?

– Vi opplever en stor vekst i regionen, og en voldsom økning i turisme, som det er nødvendig å ta høyde for. En ny base vil først og fremst gi de mange innbyggerne et akuttmedisinsk tilbud jeg mener de bør ha. Samtidig synes jeg det går for sakte i helsevesenet; det gjelder både struktur, digitalisering, og utvikling. Det er stort behov for å strukturere mye av kommunale helsesektoren annerledes, og en ny base innebærer mulighet for innovasjon for regionen som vi bør og må utnytte slik at innbyggerne får en helsetjeneste som henger enda bedre sammen.

– På hvilken måte kan ideelle organisasjoner som Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidra til de akutt syke og skadde pasientene?

– Det er viktig at vi ikke organiserer alt innen helsesektoren i et offentlig sluk med tungt byråkrati, og vi trenger at noen utfordrer helsevesenet, peker på mangler og nye løsninger, og som hopper over noen ledd. Jeg er fascinert over innovasjonskraften Stiftelsen Norsk Luftambulanse står for, og det er en organisasjon med muskler. Vi har behov for denne drivkraften som et supplement til vårt offentlige helsevesen. Sektoren befinner seg organisatorisk omtrent som på 70-tallet, og ligger langt etter i å ta i bruk ny teknologi i en tid hvor utviklingen går i rivende fart. Da trenger vi noen som står bak og dytter