Illustrasjoner: Eva Løvaas/Giraff Design

Alarmen går. Et menneskes liv er i fare. Det står om minutter. Flyger Liss Amdal, redningsmann Bjørn Carlsen og anestesilege Oddvar Uleberg gjør seg lynraskt klare til å rykke ut fra Norsk Luftambulanse AS’ base i Trondheim. De har i utgangspunktet tre ulike og klart definerte oppgaver, og kommer fra yrkesgrupper kjent for store egoer og utpregede alfamennesker.

Men når de røde kjeledressene kommer på, og de klyver inn i helikoptret, skjer det noe. Ego og alfa legges igjen i hangaren. Ute på oppdrag blir de et samstemt superlag – som forsterker hverandres krefter.

Spiller hverandre gode
– De andre skal gjøre meg bedre, og jeg skal gjøre dem bedre.

Slik oppsummerer Liss Amdal arbeidsmetoden som gjennomsyrer hverdagen på Norsk Luftambulanse AS’ baser. Den innebærer at de tre i crewet er hverandres beste assistenter og støttespillere, hverandres øyne, ører og hender. Et finstemt samspill de stadig får bekreftet at kan være avgjørende for utfallet – for pasientens mulighet til å komme fra skade og plutselig sykdom med liv og helse i behold.

Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Flygeren flyr, redningsmannen redder og legen behandler. Det er utgangspunktet.

Men ingen er alene i sin jobb. I praksis overlapper rollene. Flygeren kan gi hjertekompresjoner og medisiner. Legen kan geleide redningsmann og flyger i underhengende operasjoner. Redningsmannen kan lande helikoptret om flygeren får et illebefinnende i luften.

Overlappende roller
– Vi forstår hverandres arbeidsoppgaver og har kompetanse og trening utover vårt eget fagfelt, sier anestesilege Oddvar Uleberg.

– Ethvert oppdrag går gjennom ulike faser, der rollene skifter og der vi er helt avhengige av hverandre etter tur, sier redningsmann Bjørn Carlsen.

«Når vi forstår hverandres roller og arbeidsoppgaver, blir vi mer tålmodige overfor hverandre. Vi skjønner hva de andre gjør, hvorfor det tar tid, og det skaper færre gnisninger. Det gjør det også lettere for meg å hjelpe de andre slik at arbeidet går raskere.»

Anestesilege Oddvar Uleberg

– På tur ut blir vi enige om en slagplan så vi vet hvem som skal gjøre hva. Har man jobbet lenge sammen, går ofte ting av seg selv, uten at man trenger å fortellehverandre hva vi trenger. Med et nytt crew må man kunne kommunisere godt, sier Liss Amdal.

Mange crew
De snakker som de jobber. Samkjørt. Overlappende. Men de tre er ikke alltid sammen på vakt. Mange jobber ved flere baser og legene har kortere turnus enn redningsmann og flyger; crew-kombinasjonene er derfor variable og mange.

– Det er ganske artig å se hvordan samspillet fungerer, uansett hvem vi er sammen med på vakt, sier Uleberg.

Det er ikke tilfeldig. Når nye folk skal ansettes jakter Norsk Luftambulanse AS systematisk på lagspillere, som makter balansegangen mellom å ta ansvarfor eget fagområde, være lydhøre for innspill og å se andres behov. Standardisering av prosedyrer sikrer dessuten at alle vet hvordan oppgavene skal løses. Men viktigst av alt er kontinuerlig trening – jevnlig på basene og årlig på kurssenteret på Torpomoen.

Den menneskelige ressursen
– Vi har tilgang på avanserte helikoptre og det ypperste innen medisinsk utstyr, men det er den menneskelige faktoren som er utslagsgivende, i følge Bo Conneryd. Han er flyger og ansvarlig for den såkalte ACRM-treningen – Aeromedical Crew Resource Management. Norsk Luftambulanse AS bidrar til å utvikle dette treningsopplegget som er mer omfattende enn hva myndighetene krever.

«En litt formalisert gjennomgang etter et oppdrag gjør det lettere å se på seg selv med kritiske øyne. Jeg prøver å se hvilken rolle jeg hadde, om mitt bidrag var bra nok eller om jeg har forbedringspotensiale. Målet er å gjøre det beste ut av crewet og de ressursene vi har å spille på»

Redningsmann Bjørn Carlsen

– Vi fokuserer ikke bare på flysikkerhet, men også på hvordan vi kan sikre pasienten best mulig behandling. Derfor tar vi med hele crewet i treningen. Det er unikt. For oss dreier det seg om å utnytte alle de menneskelige ressursene til fulle og til beste for pasienten, forteller Conneryd.

Treningen fokuserer ikke bare på praktiske ferdigheter, men også på å lære seg selv og sine grenser å kjenne, på å utvikle evnen til å kommunisere, på å lære å lese andre. Ferdighetene utvikles blant annet gjennom svært realistisk simulering.

Medlemmene bidrar
– Det er medlemmene som siden 2011 har finansiert utviklingen av treningskonseptet og opplæringen av interne instruktører. Deres støtte har også gjort at vi har kunnet spre konseptet til andre luftambulansetjenester i Europa, påpeker Bo Conneryd.

Trening er viktig, men det er også hverdagen på basen. Crewet bor sammen i flere dager når de har vakt. De ser på Skavlan, lager middag og trener. Det bidrar til at de blir kjent med hverandres personligheter, styrker og svakheter.

– Det er mye god samspillstrening i å lage felles middag, ler Conneryd.

Åpen kultur
En viktig forutsetning er at man ikke opererer med en pekefingerkultur når noe ikke fungerer perfekt. At innstillingen er at når én i crewet feiler, feiler hele teamet.

– Erkjenner man ikke feil, kan man heller ikke forbedre seg. Alt dreier seg om å bli bedre, sier Conneryd.

«Alle i crewet har lært å se symptomene på stress. Hvis jeg er stresset, er jeg sannsynligvis den siste som oppdager det. Dersom redningsmannen merker det først, kan han bidra til å få oss ut av en dårlig situasjon. Dette er viktig for sikkerheten.»

Flyger Liss Amdal

– Når vi debriefer hverandre etter et oppdrag, må alle fakta på bordet. Hva kan vi lære, ikke bare som enkeltpersoner, men som crew, sier Liss Amdal.

– Det er selvfølgelig situasjoner der vi ikke er helt enige. Er det behov for en mer detaljert gjennomgang, tar vi det på bakken. På oppdrag skal vi være fullt fokusert på gjennomføringen. For eget ansvarsområde har hver av oss siste ord, påpeker Oddvar Uleberg, og legger til:

– Det som skaper mest gnisninger er det samme som hjemme: at noen lurer seg unna ryddingen og oppvasken.