Arild Thorseth var med på å starte Stiftelsen Norsk Luftambulanse for 33 år siden. Aldersgrensen for redningsmenn er 58 år, og den er absolutt. 13. juli fyller han år. Samme måned flyr han derfor sin siste vakt på Ål – og han gruer seg.

For 33 år siden satt han på trappa til ambulansestasjonen i Drøbak og snakket med lege Jens Moe. Thorseth var ambulansepersonell i Drøbak.

– Tenk hvis vi hadde hatt et legebemannet helikopter, da kunne vi reddet flere, uttrykte Moe.

– Blir du med og starte Norsk Luftambulanse, spurte Moe.

– Klart det, svarte Thorseth.

Sånn startet en lang yrkeskarriere for Thorseth, en jobb som også har blitt både livsstil og hobby.

Store dyp
Thorseth hadde ingen planer om å bli redningsmann på helikopter. Han hadde akkurat kommet hjem etter 3 år ved Sjøforsvarets Dykker og Froskemannskole på Haakonsvern ved Bergen. Planen var å reise ut i Nordsjøen og dykke. Så ble det mannskapsmangel på ambulansen i Drøbak den sommeren og Thorseth ble spurt om han kunne sette Nordsjøen på vent. Han fikk tilbud om å være båtfører på en nyinnkjøpt ambulansebåt, og ble lokket med videre ambulanseutdanning. Det falt i god jord, og Nordsjøen ble satt på vent.

Men så var det disse vyene om luftambulanse til Jens Moe. Ikke lenge etter de var ytret på trappa i Drøbak, ble Thorseth og noen andre sendt til Sveits for å bli utdannet som redningsmenn i den sveitsiske luftambulansen. Planen var at disse skulle stå for opplæring av redningsmenn i den norske luftambulansen da de kom hjem.

Vel hjemme igjen var det fortsatt ikke noe helikopter. Helikopter kostet penger, og staten ville ikke betale. Når det først kom, måtte gründerne selv garantere for banklånet med pant i fast eiendom. For Thorseth og flere av de andre betød det å garantere med pant i huset til foreldrene.

– Og vi hadde jo ikke penger til å lønne redningsmennene de første årene, så vi kjørte ambulanse og jobbet gratis på helikopteret ved siden av for at Stiftelsen Norsk Luftambulanse og foreldrene våre skulle klare seg, forteller han.

Løsningen ble å lage en stiftelse som vervet medlemmer. 20 000 medlemmer måtte verves for at garantiene skulle kunne innfris. Det gikk heldigvis.

Endelig 9–4 jobb
I 1983 fikk han tilbud om instruktørjobb på Statens Dykkerskole i Bergen.

– Endelig skulle jeg være ferdig med å rykke ut om natta eller være borte når ungene hadde bursdag. Jeg så for meg en tilværelse med normal arbeidstid som statsansatt dykkerinstruktør, forteller han.

Etter 5 år ble han spurt om han kunne ta et års permisjon for å være med på å etablere luftambulansebasen i Bergen i 1988. Han likte å være tilbake igjen, og siden har han vært i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (og senere Norsk Luftambulanse AS).

I 1994 ble basen på Ål etablert og det har vært Thorseths tilholdssted siden.

– Mange lurte på hva en gammel dykker hadde å gjøre på en fjellbase men de fire første redningsoppdragene mine på Ål var faktisk drukning. Det finnes noen som tror det ikke er nødvendig med flytevest på fjellvann.

Varmt hjerte
Thorseth har funnet fram gamle presseklipp med spesielle ting han har vært med på. Det er en lang liste. Utallige er de turene han har vært på, pasientene han har fløyet og pårørende han har trøstet. En spektakulær redningsaksjon i fjellet. En dødsulykke i trafikken. Det er bussulykker og snøskred. To hendelser som alle har hørt om er togulykken på Åsta i 2000 og bussulykken i Måbødalen i 1988 hvor det omkom mange barn.

– Det er ikke lett å trekke fram ett oppdrag jeg husker best. Men det er klart jeg husker bussulykken i Måbødalen, sier Thorseth.

Så mange døde, unge mennesker. Han går ikke i detalj.

– En redningsmann bør ha et kaldt hode og et stort og varmt hjerte, mener Thorseth, – og en relativ dårlig hukommelse er en også en fordel, legger han til.

Arild Thorseth er en samarbeidets mann og han synes det er viktig at folk får den omtanke og oppmerksomheten de fortjener. I motsatt tilfelle synes han det er greit at de som fortjener kjeft, får kjeft.

– Jeg har levd litt etter Fantomets lov; Snill mot de snille og hard mot de harde, sier han.

En som opplevde den snille siden var politioverbetjent Inge Ove Forberg. I 2003 kjørte han forbi Tinnsjøen i Telemark da han fikk se noen som vinket på isen. En person klamret seg til iskanten. Forberg handlet resolutt og la i vei ut gjennom issørpen. Forberg og en hjelper klarte med nød og neppe å få mannen opp i båten før han gikk under.

Thorseth kom med helikopter når mannen var trygt på land. Han synes politimannen hadde vist voldsom handlekraft og synes han burde fått en utmerkelse. Men noen utmerkelse kom ikke. Hver gang de snakket sammen spurte Thorseth etter medaljen. Så tok han affære og ringte rett til politimesteren og fortalte hva han synes om at etaten ikke klarer å påskjønne en av sine egne som hadde gjort en sånn innsats. I desember i fjor fikk Inge Ove Forberg Politimedalje med laurbærgren. En utmerkelse som henger svært høyt.

– Jeg synes det var veldig bra gjort. Vi er jo en enhet alle som jobber i utrykningsenhetene. Arild er en veldig oppegående kar, han er lett å samarbeide med og jeg har rett og slett blitt glad i ham, sier Forberg. Han tror han kunne sett langt etter en medalje hvis ikke Thorseth hadde drevet det fram.

– Det irriterte meg at han knapt fikk takk for enestående innsats. Når jeg ser noen gjøre en innsats utenom det vanlige synes jeg det skal vies oppmerksomhet, sier Thorseth.

Sett helsevesenet fra flere sider
Thorseth har vært pasientenes beste venn mer enn en gang. Men han har også hatt bruk for hjelp. En treningsdag på en isbre for 22 år siden fikk konsekvenser. En litt for tøff anstrengelse og en skive i ryggen gled ut og sprakk. Han ble operert, men veien tilbake var lang.

– Jeg trengte et år med trening for å komme tilbake igjen, forteller han. All utsjekk som redningsmann måtte tas på nytt, for andre gang.

En treningstur på tråsykkel på Ål for noen år siden skulle også prege ham. Thorseth deiset i bakken med ansiktet først. Til tross for blåveis, smerter og hevelse satte han seg på motorsykkelen dagen etter og kjørte til Bergen for å ha vakt der. Etter fire døgn med mange alvorlige oppdrag sa legen stopp. Han var lei av å ha en redningsmann som ikke kunne tygge fordi det gjorde så vondt. Det bar til Haukeland sykehus hvor det ble konstatert tre brudd i ansiktet. Igjen ble det operasjon.

– Det var en rar følelse å komme til sykehuset i uniform, for så å få beskjed om å ta den av og legge seg i en seng i pysjamas, erindrer han.

Den tredje gangen skulle vise seg å bli mest alvorlig.
– Jeg var på vakt på vakt på Ål og bråvåknet med enorme smerter ut i armen som ble helt vissen. Legen og piloten satte på meg hjelmen og puttet meg inn i helikopteret da vi fikk oppdrag. Men så sa det stopp. – Det er visst et absolutt krav til en redningsmann at han må kunne kle på seg selv ved utrykninger.

Det viste seg at forkalkninger i nakken klemte av nerverøtter. Nå stod Thorseth foran sin kanskje tøffeste periode. Operasjonen, opptrening og langt sykefravær spøkte for muligheten for å komme tilbake i operativ tjeneste.

– Dette er nok den tøffeste perioden i mitt liv, ja. Nå kom det godt med å være dypdykker for så langt nede har jeg aldri vært. Jeg ville jo så gjerne bli bra igjen. Hadde jeg ikke hatt litt undervisning for Stiftelsen Norsk Luftambulanse hadde jeg blitt tussete, sier han.

Etter en stund lysnet det. –

Da bestemte jeg meg, jeg skulle tilbake, sier Thorseth bestemt. Det skulle vise seg å bli en lang kamp. I de to årene han var borte skiftet NLA AS ut alle sine helikoptre. Samtidig fikk redningsmennene helt andre flyoperative arbeidsoppgaver i cockpit. Thorseth måtte ta redningsmannsutdanningen og bestå alle tester på nytt, for tredje gang.

– Jeg lærte i hvert fall at livet er en dans på roser, med absolutt alt av tornekratt som hører med. – Jeg kom tilbake til en helt annen “arbeidsplass”. Alt var nytt.

Men tilbake kom han. Det hadde ikke vært mulig uten utrolig god hjelp fra fantastiske kolleger, en god sjef og ikke minst en fantastisk samboer, understreker Thorseth.

Pasientens forsvarer
Peter Kahrs er pilot og har fløyet med Thorseth i mange år. Han deler gjerne noen synspunkter om den avtroppende redningsmannen.

– Det er klart at han er et muntrasjonsråd. Det blir sjelden kjedelig med Arild rundt, sier han smilende. – Arild har et stort hjerte for jobben, og han tar alltid pasientens side – uansett. Det er ikke få ganger han har fått oss til å tenke oss om, og det er bra, sier Kahrs.

Den erfarne piloten er også veldig imponert over omstillingen som Thorseth måtte igjennom i forbindelse med utskifting av helikoptertyper og endring av arbeidsoppgaver.

– Du vet at det å bo med Arild krever litt tilvenning. Han sitter jo aldri i ro! Vi andre må trene for å holde oss i form, Arild trenger jo bare å være våken for holde formen ved like, forteller Kahrs lattermildt. Og kollegaen kan fortelle at den snart pensjonerte redningsmannen er et petimeter. Han har veldig orden i sakene.

Og så har han sine helt egne særegenheter; – Vet du at Arild er den eneste som får spesialtilpasset flygerdress? Han sender tilbake standarddressen med beskjed om at lommer skal flyttes og en rekke andre tilpasninger så han får det akkurat som han vil, avslutter Kahrs.

Å hoppe etter Wirkola
– Det vanker jo alltid en klem når Arild er i nærheten, forteller Hilde Fredriksen, fagutvikler på AMK-sentralen i Buskerud, Drammen. Hun har vært mye i kontakt med Thorseth.

– På AMK-sentralen opplever vi ham som super. Når han er ute og flyr holder han oss alltid godt orientert om hva som foregår. Dessuten er han en mann med et stort hjerte som virkelig gløder for faget, lyder attesten fra Fredriksen. Hun mener begrepet “å hoppe etter Wirkola” kommer til sin rett for å beskrive situasjonen for etterfølgerne til Thorseth.

Forebygging
Selv om luftambulansens rolle ofte blir å trå til når ulykken først har skjedd, tror Thorseth på forebygging. Og ildsjelen i ham har tatt affære flere ganger.

Trafikksikkerhetsdag for motorsyklister har han vært med å arrangere i flere år. I mangel på egnet kartverk i Ål kommune startet derfor Thorseth jobben med å få laget et blålyskart for uttrykningsetatene. Prosjektet ble rost av Statens Kartverk.

Når samboeren til Thorseth ble påkjørt bakfra og hardt skadet på riksvei 7, startet kampen for å få til en forbikjøringssone på stedet. Under et kurs for Statens Vegvesen holdt han et svært engasjert innlegg om ulykker og viktigheten med forebygging som livbergende tiltak. En tid etterpå var dobbeltrukket gul midtlinje og skilt med forbikjøring forbudt på plass!

Thorseth har alltid forstått at luftambulanse ikke redder liv på egenhånd. Godt klima med samarbeidspartnere er alfa og omega. Derfor har han også vært aktiv på opplæringsfronten. Blant annet har han vært aktiv instruktør på kurs i Tverrfaglig akuttmedisinsk samarbeid (TAS) for kollegaer i utrykningstjenesten, brann, politi og ambulanse, i mange år. Blant annet har han lært bort teknikken for raskt å kunne frigjøre fastklemte og alvorlig skadde personer fra bilvrak. Det har reddet liv og en av dem er Dagfinn Fredriksen fra Nedre Eiker.

– Jeg har bare gode ting å si om ham, sier Dagfinn Fredriksen. I oktober 2003 var Fredriksen utsatt for en alvorlig trafikkulykke og ble sittende fastklemt. Thorseth var på vei hjem fra Drammen med bil og kom raskt fram til ulykken. Det lokale brannvesenet kunne ikke hurtigfrigjøring, men hadde kjøpt utstyr til det. Thorseth derimot kunne teknikken og Fredriksen ble raskt tatt ut av vraket. Det kan ha reddet livet hans.

– Etter ulykken snakket vi på telefon og vi ble rett og slett kompiser etter hvert, forteller Fredriksen. Så pass godt kjent ble de at Thorseth var naturlig gjest på 50-årslaget. Der benyttet han jo muligheten til å snakke litt om sikkerhet til de tre barna mine, forteller Fredriksen.
Han er heller ikke i tvil om at vennskapet har vært til stor hjelp.

– Han er en morsom og veldig ålreit fyr som det er lett å komme i kontakt med. For meg har det vært veldig hyggelig å bli kjent med ham, sier Fredriksen.

Vanskelig
Når Thorseth lander for siste gang vet han ikke helt hva han skal gjøre.

– Jeg vil jo så gjerne være til nytte i lang tid fremover, sier han. – Jeg blir nok aldri utlært i denne jobben, men det føles ikke riktig å slutte nå som jeg endelig har begynt å få taket på endel av dette.

Og pensjonisttilværelsen frister ikke. Han gruer seg. Og alle som kjenner Arild Thorseth vet at han ikke har gjort sin siste innsats for pasientene. Han ankommer bare ikke i helikopter lenger.