Tekst: Randi Buckley / Foto: Fredrik Naumann og Marianne Wennesland

Vi drar tilbake til desember 1989. Det er revolusjon og uro i Øst -Europa. Kommunistregimer faller som dominobrikker, Berlinmuren rives, historien skrives. Nå står Romania for tur. Anestesilege Petter Andreas Steen er ikke i tvil: Han må reise dit. Slik han også har reist til Berlin og Praha samme høst. Han har en spesiell interesse for det som skjer i regionen, og et ønske om å hjelpe. Han får med seg en håndfull personell og feltsykehusutstyr betalt av Norsk Folkehjelp til den rumenske byen Timisoara.

Vidar Arnulf, sjeflege og leder i Norsk Luftambulanse, er også med. Mens de jobber, hører de skudd.

Utfordret det etablerte

Til tross for alvoret snakker de også om fremtiden i Norge: Vidar Arnulf ønsker å starte med forskning på behandling og diagnose utenfor sykehuset. Det var det få som drev med, og i Europa fantes det ingen forskerstillinger for dette.

– Jeg tenkte med én gang at dette var noe jeg ønsket å være med på. Forskning er jo helt nødvendig, og mye av det jeg har jobbet med har handlet om å sette spørsmålstegn ved det etablerte, sier professoren, nesten 30 år etter hendelsene i Romania.

– Hvorfor mener du det?

– En tredjedel eller mer av det vi i helsevesenet gjør, har ingen effekt eller kan til og med være skadelig.Tidligere ga vi for eksempel bicarbonat til pasienter med hjertestans. Vi gjorde en studie på Ullevål som viste at dette ikke hadde noen effekt i det hele tatt, og dermed ble praksisen stanset over hele verden. Det er ingen tvil om at forskning og medisinsk utvikling har effekt, bare se på hjertestans: På noen få tiår er overlevelsen doblet.

Høythengende priser

Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Lærdal gikk sammen om å finansiere et professorat i akuttmedisin utenfor sykehus, det aller første i sitt slag i Europa. Petter Andreas Steen fikk professoratet i 1992. 30 år senere er Stiftelsen Norsk Luftambulanse et av Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus.

Petter Andreas Steen var den første i Europa som ble professor i akuttmedisin i 1992.

– Det handlet om å være med å bygge opp et miljø med unge forskere og gi dem muligheter innen et felt som det var lite fokus på. Jeg måtte skaffe ressurser og koble sammen forskningsmiljø som fantes. Vi måtte sette Norge på kartet i internasjonalt komitéarbeid på dette feltet og måke veien for andre. Det har vært veldig moro å være med på å inspirere unge til å forske, forteller Steen.

Siden har han mottatt en rekke priser både nasjonalt og internasjonalt for sin formidable innsats: Blant annet er han utnevnt Ridder av 1. Klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og har fått to av American Heart Association’s fremste utmerkelser, «Giant of Resuscitation» og «Lifetime Achievement Award».

Opptatt av ambulansene

Med bakgrunn fra den såkalte 9-bilen i Oslo på 60-tallet, en ambulanse med legespesialist om bord, samt forskning på slag og hjertestans i USA, var Steen opptatt av kompetansen til ambulansearbeiderne. I de aller fleste tilfellene er det de som rykker ut til pasientene, uten lege.

– Jeg så betydningen og effekten av opplæring av ambulansepersonell i å håndtere hjertestans og ulykker. Det handlet ikke bare om å kjøre fort til sykehus; diagnose er like viktig som behandling – og hvor er det rette stedet å dra til? Lokalsykehuset, eller spesialsenter for slagpasienter eller ulykker? Dette var helt essensielt for meg å jobbe med og forske på, forteller Steen.

– Hva tenker du om Stiftelsen Norsk Luftambulanses betydning og bidrag?

– Det begynte jo som en ideell innsats hvor Jens Moe, som jeg faktisk kjente godt fra militæret, pushet noe som det offisielle Norge ikke ville ha. Det var en viktig grasrotbevegelse som viste effekten av luftambulansen, og som etter hvert har gjort mye bra innenfor forskning og utvikling for pasientene, sier Steen.

Selv om han nå er pensjonist, er engasjementet like stort. Det må settes enda mer fokus på å sette det man har forsket seg frem til ut i livet, mener Steen.

Steen holder ikke lenger liv pasienter, men ivrer etter å la nye spirer gro i sin nye hobby.

– Det tar fem til ti år fra man finner ut at noe er nyttig eller skadelig til det er tatt i bruk i helsevesenet. Der spiller Stiftelsen Norsk Luftambulanse en viktig rolle, etter min mening, siden en del av deres forskning dreier seg om system. Hvordan får vi gjort teori om til praksis, hva og hvor er barrierene? Og ikke minst: Er kvaliteten god nok – og hvem følger opp arbeidet? Det hjelper jo ikke med strålende forskingsresultater om det ikke blir brukt, slår han fast.

– Min jobb er å overbevise andre i tunge fagmiljøer om å bli med og sammen dra i lik retning. Da blir det resultater. Det at helseminister Bent Høie i dag trekker frem slagambulansen som et viktig forskningsprosjekt for medisin utenfor sykehuset, er et bevis på dette. Samarbeidet mellom oss og Sykehuset Østfold i dette prosjektet er ekstremt viktig, sier Kristi Grønvold Bache.

Det er all grunn til å lytte når cellebiolog Grønvold Bache snakker. Hun har dedikert hele sitt yrkesaktive liv til forskning, og legger sin ære i å produsere solid, kunnskapsbasert forskning basert på riktig metodikk, statistikk og planlegging, tidvis til forskernes fortvilelse.

Krevende prosjekter

Hun fikk Kongens Gullmedalje for fremragende, yngre forskere for doktorgradsarbeidet sitt i 2005. Senere jobbet hun som forsker ved University of California. Nå, som forskningsleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, har hun blant annet hovedveilederansvar og medansvar for flere stipendiater som forsker på ulike områder innen akuttmedisin utenfor sykehus. De aller fleste er leger, men også molekylærbiolog, psykolog og sykepleier er å finne blant stipendiatene.

– Vi ønsker oss et spesielt engasjement for denne saken. Det er til dels krevende prosjekter forskerne våre skal stå i. De må samle data, søke om godkjenning fra etiske råd, samtykker fra pasienter, og håndtere overgangen mellom utenfor og innenfor sykehuset. Det er gjerne slik at de beste stipendiatløpene kaster av seg nye prosjekter og avdekker behov for ny forskning; det blir som en russisk babushka-dokke, sier hun.

Les mer om alle forskningsprosjektene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

– Hva kjennetegner forskningen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse?

– Vår forskning skal være kunnskapsbasert. Men hva betyr det? Jo, at vi systematisk oppsummerer kunnskapen som finnes, og ut fra dette finner kunnskapshull og utarbeider hypoteser innen vårt oppdrag. Det skal være et behov for det vi forsker på. Vi kan ikke alltid vite om det vi gjør har betydning i forkant, men det ligger også i vårt oppdrag – det er en selvfølge at forskningen er helt uavhengig. Vi er ikke redd for resultatene; de er ikke gode eller dårlige, men kommer fra det metoden og datainnsamlingen viser, slår Grønvold Bache fast.

Hun peker på at forskning tar tid, og mener at det er viktig å ha mot til å tenke langsiktig, stort og dypt.

Forskningsleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Kristi Grønvold Bache, mener at større forståelse for hva som skjer i kroppen ved akutt sykdom og skade er den eneste måten vi kan finne frem til verktøy som kan brukes til behandling og diagnose (foto: Marianne Wennesland)

Kort tidsvindu

– Skal vi gjøre en forskjell for pasienten, må vi ta eierskap til forskningen, og tørre å stille medisinske, systemrelaterte og sikkerhetsmessige spørsmål som griper lengre inn i fremtiden. De aller sykeste og skadde pasientene har ofte bare et kort tidsvindu for behandling, og det avhenger av kroppens mekanismer. Jeg ønsker å få større forståelse for hva som skjer i kroppens mekanismer ved akutt sykdom og skade, det er den eneste måten vi kan finne frem til verktøy som kan brukes til behandling og diagnose. Vi kan være med på å bidra med denne kunnskapen og til å bruke den til vårt formål.

Vi kan ikke alltid vite om det vi gjør har betydning i forkant, men det ligger også i vårt oppdrag

Forskningsleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Kristi Grønvold Bache

Fortsatt hender det at Kristi og hennes kollegaer møter motstand inne på sykehusene, slik Jens Moe og hans kollegaer gjorde da de begynte å fly legehelikopter. Triggeren var da en 12 år gammel gutt druknet i Groruddammen i Oslo. Moe var overbevist om at gutten ville overlevd med legehjelp der det skjedde.

– Enkelte mener at det er litt «over the top» å drive så avansert utenfor sykehus. Vi er ikke i stedet for, vi er et supplement til den ekstremt viktige jobben ambulansetjenesten gjør. Vi jobber for de aller, aller sykeste utenfor sykehuset. De som er så dårlige at kun avansert medisinsk behandling av en spesialist på stedet vil redde livet deres eller bedre utfallet. Som hjerneslagpasienten som ikke får behandling fordi tiden ikke strakk til. Eller det lille barnet som har druknet. Og det er jo i grunnen slik det hele startet, avslutter forskningslederen.