Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

Dombås, påsken 1986
Fra stuer, hus og gårder rundt om i distriktet stiger røyken fra pipene snorrett mot den blå himmelen. Inne er det godt og varmt, ute er det bitende kulde. Naboer kaster blikk ut gjennom iskrystallene i vinduene. De hører lyden igjen. Rotorduren.

Fra den midlertidige påskebasen til Norsk Luftambulanse på Dombås løfter et rødt helikopter seg. De skal på øvelse. Ved siden av flygeren sitter Norsk Luftambulanses aller første ansatte og en av gründerne, redningsmann Jan Martinsen.

Han er i slutten av trettiårene. Familiefaren fra Nesodden er allerede en svært erfaren redningsmann.

Bak i helikoptret sitter legen på sin faste plass. Ved siden av, med digre høretelefoner over en hvit lue, sitter ei lyshåret jente som ennå ikke har fylt ti år og smiler. Hun har på seg rød parkdress og votter. Dette er noe av det beste hun vet. Å få være med i helikoptret. Helt siden hun bare var noen måneder gammel har hun vært med faren på øvelser og trening. På bakken og i lufta.

Noen får det inn med morsmelken, andre med helikopterbensin.

Svalbard, november 2015
Norges nordligste øygruppe. Eventyrlig og spennende. Det blålige lyset farger omgivelsene bare noen timer midt på dagen. Snart er det nattsvart hele døgnet. Helikoptret, en Super Puma med plass til 18 personer, står stille i luften over det grå og kalde vannet. Lyden fra rotorene høres som fjern dur i høretelefonene mellom beskjedene som blir gitt. 50 meter under oss ligger en turistbåt.

Vi er inne i en av fjordene et stykke unna Longyearbyen. Inne ved land rusler isbjørnen. Det er øvelse, og scenarioet er ikke ukjent. En mann, han veier nesten 100 kilo, har fått brystsmerter og må få hjelp. Det haster. Helikopterdøra er åpen. På kne sitter heisoperatøren og styrer vaieren ned mot båten.

Godt festet i selen sitter redningsmannen. Hun er 36 år gammel og heter Mari Mowe Martinsen. Hun senkes ned mot båten. I det hun får fotfeste på dekket, løsner hun seg fra kroken og gir tegn opp til helikoptret. Snart kommer en ny redningsperson ned fra helikoptret. Det er ikke hvem som helst.

Over 10 000 oppdrag
Det er hennes pappa, Jan Martinsen, som setter føttene på båtdekket. Mannen med mer enn 10 000 legehelikopteroppdrag gjennom sine 27 år som redningsmann, er for første gang på operativ øvelse sammen med sin datter, Mari. Akkurat som da han for snart 40 år siden var med på å starte Norsk Luftambulanse, sammen med lege Jens Moe og hans medsammensvorne, er det fokus på pasienten som er det viktigste.

Pasienten, en avansert dukke i full menneskestørrelse, blir sjekket og behandlet, og etter kort tid klar for å heises opp. Seletøyet sjekkes, festes og snart løftes pasienten og redningsmannen opp. Inne i helikoptret fortsetter øvelsen. Akuttlegen og anestesisykepleieren fra Longyearbyen sykehus, som også er med på øvelsen, setter seg på knærne. Når de har pasient i helikoptret er det legen som har det medisinske ansvaret. De diskuterer og finner løsninger.

Den operative kommandoen er det redningsmann Mari som har. Med øvede hender kjenner og føler de på pasienten, gir medisiner og følger med på utviklingen. Pappa Jan sitter litt bak og overvåker pasientens verdier og gir endringer via et nettbrett. Den avanserte øvingsdukken blir raskt bedre.

Stafettpinnen er gitt videre
Her er Jan i sitt ess. Det er dette han brenner for. Og han har gjort det i mer enn 40 år. Fag, utvikling og prosedyrer er selve verktøyet for Jan. For første gang opplever han sin egen datter i en operativ øvelse. Stafettpinnen er gitt videre.

– Pappa har alltid vært min store helt, sier Mari.

36-åringen ser på faren sin og smiler.

– Da jeg var yngre var jeg aldri redd for pappa da han var ute på jobb. Det var fascinerende og spennende, og jeg har alltid elsket lukten av helikopterbensin, ler hun etter å ha fått av seg den orange kjeledressen.

Flyturen tilbake til basen går over det ville og vakre øylandskapet. Med de karakteristiske fjellformasjonene, isbreer i stålblå konturer og svære flytende isflak i havet, er dette en natur som har tiltrukket mennesker i lange tider. En og annen fangsthytte, det fraflyttede russiske stedet Pyramiden ligger under oss før vi lander trygt ved siden av rullebanen til flyplassen.

Historien om Maris vei til også å bli redningsmann er historien om en svært målrettet og aktiv jente, og en pappa som ikke tenkte at han hadde en datter som kom til å gå den samme yrkesveien. Hun vokser opp med en pappa som har en jobb ingen har hatt før ham, mens mamma, Marianne, jobber i politiet.

Livet på Fjellstrand på Nesodden er preget av skole og idrett. Mari blir en lovende langrennsutøver med flere gode resultater. Det blir befalsskolen for kystartilleriet, ett år på sykepleien, dykkerinstruktør både her hjemme og i Thailand, ambulanseskolen til Norsk Luftambulanse. Hun tar fagbrev som ambulansearbeider i 2008 samtidig som hun jobber som ambulansearbeider i Oslo. I årene mellom 2009 og 2011 er hun to ganger i tjeneste med forsvaret i Afghanistan.

Visste ingenting
En junidag i 2013 ringer telefonen hjemme hos Jan. Det er Mari. Hun forteller at hun er i Stavanger og på finaleuttak til jobben som redningsmann på redningshelikoptertjenesten på Svalbard. Hun konkurrerer mot en rekke godt trente gutter. Operatøren, Lufttransport RW AS, skal ansette redningsmenn til tjenesten i Longyearbyen.

Jan visste ingenting. Han innrømmer at han ble overrasket da han skjønte datteren gikk i hans fotspor.

– Det er veldig moro. Mari har alltid vært svært målrettet, og at hun skulle få en slik jobb i den tøffe konkurransen er imponerende, smiler faren.

I slutten av 70-tallet var han selv i Sveits og Tyskland, og var med på å utvikle og trene til det som ble redningsmann-funksjonen i luftambulansetjenesten.

Mari er svært fornøyd med tjenesten og liker seg godt.

– Det å leve og jobbe her oppe er en opplevelse, forteller Mari.

Medisinsk samarbeider redningstjeneste og redningshelikopter med Longyearbyen sykehus, hvor de medisinske ressursene befinner seg. Når medisinsk alarm går, bestemmes det hva slags medisinske ressurser som rykker ut. I tillegg til medisinske oppdrag, gjør de også tjenester for Sysselmannen.

– Vi frakter ut forskere, utstyr, og en og annen gang hjelper vi en neddopa isbjørn tilbake dit han hører hjemme, sier Mari.

Og de merker at interessen for Svalbard som turistmål har økt kraftig de siste årene. Rundt regnet 60 000 turister i året.

– Mange av dem ønsker å reise ut med en slik turistbåt for å se isbreer og isbjørn, og flere er ute på ekspedisjoner, sier Mari.

I Longyearbyen er det vel 2000-2500 fastboende. Svalbard er ikke ufarlig. I 2011 ble en 17 år gammel engelsk gutt drept da en isbjørn angrep en teltleir. Siden 1971 er fem mennesker omkommet etter slike angrep. Det er ikke uten grunn at skilt langs veiene minner om faren. Landets eneste bevæpnede redningsmenn finnes derfor på Svalbard.

– Vi er litt cowboyer her oppe, ler hun.

I beltet bak på uniformen henger en Magnum 44. Isbjørnen tas på alvor over hele øya.

Tøffe oppdrag
Jan forteller at datteren ringte for noen uker siden, og fortalte at hun hadde vært med på sitt til da tøffeste oppdrag.

– Hun fortalte at alarmen hadde gått. En syk mann ute på en av fiskebåtene i området som heter Smutthullet. Det var midt på natten. Været var svært dårlig. Under helikoptret gynget havet i vinden med bølger opp til sju meter. I sterk vind og tett snødrev, veivende frem og tilbake, uten nesten å kunne se noe som helst, fortalte du at det var nesten umulig å få fotfeste, det var så glatt på dekk, sier Jan henvendt til datteren.

– Og ikke minst vanskelig å få pasienten opp etter hvert, sa du. Jeg husker du sa at du ble redd da du gikk ut av helikopterdøra og skulle heises ned, forteller Jan og ser på Mari.

Hun nikker.

– Så spurte jeg deg. Hva gjorde du med det, da? Du svarte «da måtte jeg konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Jeg har ikke tid til å være redd». Typisk deg, smiler Jan.

I lommen på uniformen til Mari henger radioen. Hun løfter den opp og sjekker at den er i orden i det hun tar med faren inn på OPS-rommet.

– Vi er mer enn gjennomsnittet opptatt av været her oppe, sier Hans Arne Jensen.

Han er administrativt ansvarlig for basen på Svalbard, og kjenner øya og befolkningen godt etter mange år i tjenesten. Han står inne i OPS-rommet og ser på en rekke skjermer som henger på veggen.

– Utfordringen er at været som meldes er målt på ett sted på øya. Ofte skal man ikke langt unna før været er helt annerledes. Det skifter raskt her, sier Jensen.

Noe annet er mørketiden. Den kommer i slutten av oktober, begynnelsen av november og varer til utpå ettervinteren.

– Det er nok noen som sliter med den, men de aller fleste som bor og jobber her, vender seg til dette, sier Hans Arne.

Longyearbyen sykehus
Neste dag er det skikkelig vinterkaldt og mer enn ti kuldegrader. Longyearbyen sykehus ligger midt inne i byen. I resepsjonen står en utstoppet isbjørn og ønsker velkommen.

Mari har avtalt at hun skal være med på en utstyrssjekk og en liten øvelse. Sykehuset som er del av Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) er øyas eneste og har ca. 5 000 konsultasjoner i året. Aller mest brukes sykehuset som legevakt, men har også ca. 200 liggedøgn.

I løpet av en og en halv time går de ansatte igjennom hvor hjertestarteren er, hvor for eksempel nakkekrager, oksygen og annet viktig utstyr befinner seg, og hva man skal gjøre når en finner en som har falt om og er blitt syk. Mari bistår og hjelper til.

– Vi har et tett og godt samarbeid med sykehuset, sier hun.

Sykehuset har også en ambulanse som står i garasjen på brannstasjonen, den bemannes av brannvesenet. Jan rusler rundt og ser på utstyret inne i sykehuset. Stiller noen spørsmål, rusler videre i gangene. Veldig nysgjerrig.

Typisk Jan. Slik har kollegaene kjent han i alle år. Opptatt av utvikling. Hvordan gjøre ting bedre. Gjøre verktøykassen enda større med en eneste hensikt: Å kunne redde enda flere liv.

Nå er verktøykassen – eller stafettpinnen – gitt videre til datteren, Mari.