Redningsmann Jan Martinsen (Nr. 2 fra venstre i bildet over) var en av gründerne da Norsk Luftambulanse ble etablert på slutten av 70-tallet. I desember gikk 70-åringen av med pensjon etter 27 år som redningsmann og 11 år som ansatt i stiftelsen.
– Det har vært en fantastisk reise, sier han.
Det var stor motbør fra politisk hold. Dette blir altfor dyrt, var gjennomgangsmelodien. Men Drøbak-legen Jens Moe og hans venner i ambulansemiljøet i Oslo og Drøbak, ville det annerledes. Med frivillig innsats klarte de å etablere det som i dag er en av landets største ideelle organisasjoner, Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det er blitt slik Martinsen trodde den gangen på slutten av 70-tallet. Norge har i dag en av verdens beste luftambulansetjenester, offentlig finansiert og landsdekkende.
Jan Martinsen som ung ambulansearbeider.
– Vi hadde alle troen på dette, forteller Jan.
I dag er Norsk Luftambulanse AS landets største legehelikopteroperatør, og den eneste operatøren som er eiet av en ideell organisasjon, Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Under studiene tar Jan vakter på ambulansen i Oslo. En fin måte å tjene litt ekstra. Her treffer han Jens Moe, allmennlegen med stor interesse for akuttmedisin.
Ambulansearbeidet tar stadig mer tid, og til slutt blir det heltid. En kald januardag i 1976 spør Jens Moe kollegene i ambulansen hva de synes om å bruke et legehelikopter? Dette er en svært god idé, tenker Jan. Han har etablert seg med familien på Nesodden utenfor Oslo. Der er det enmannsbetjent ambulanse og fem mil til sykehus.
På jakt etter Baader Meinhof
Høsten 1977 får Jens Moe ordnet det slik at Jan og en kollega får besøke og hospitere på helikopter i Tyskland. De lærer masse. Her får de blant annet oppleve å være med på helikopterjakt etter terrororganisasjonen Baader Meinhof.
– Vi fikk plutselig beskjed om å følge motorveien i lav høyde. Terroristene var observert. Det var virkelig spennende, men vi fant dem ikke, forteller Martinsen.
Mens Jan er i Tyskland, ringer Jens Moe. De er en gjeng samlet i Drøbak.
– Nå er vi i gang, vil dere være med som aksjonærer?
Fra påskebasen på Hovden i 1982. Fra høyre: pilot Ole Aronsen (helikopterservice), Jan Martinsen, Jens Moe og operativ leder i Røde kors hjelpekorps (ukjent navn).
Stiftelsen som skulle drive luftambulansetjenesten var etablert. Her går det unna, tenker Jan og sier med en gang at han selvfølgelig blir med. Aksjekapitalen var på 60 000. Men de trenger etter hvert penger og sikkerhet.
Det er nå Jan Martinsen pantsetter sin mors leilighet, og det uten å spørre sine to eldre søstre om tillatelse. Kanskje de ville protestere? For moren var det i orden.
Inspirert av ideer fra Tyskland og Sveits
Mønsteret på tjenesten bygges rundt ideene fra Tyskland og Sveits. Alt handler om å få sykehuset ut til pasienten med et mest mulig tilgjengelig helikopter. De norske entusiastene kopierer også tre-crew konseptet. Det betyr at de skal være tre i maskinen: Flyger, redningsmann og en lege.
Bevis for gjennomført redningsmannkurs i Sveits.
7. februar 1978 reiser seks menn til søsterorganisasjonen Rega i Sveits. Jan er en av dem. På flughelfer-kurset lærer de å bli redningsmenn. Det de lærer tar de med seg hjem, og arrangerer det første redningsmannskurset i Norge på Skiphelle i Drøbak.
I mars 1978 brenner Jan Martinsen alle broer. Han tar sjansen. Sier opp sin faste jobb på ambulansen og blir den aller første fast ansatte i Norsk Luftambulanse.
Gjennombruddet i Holmenkollen
Et gjennombrudd for hele ideen får de under Holmenkollrennene i 1978. Dagen før de skal gjøre en demonstrasjon for publikum i hoppbakken, går et snøskred på Norefjell. De flyr med utstyr og redningshunder, og gjør en betydelig livreddende innsats som vekker stor oppmerksomhet i aviser og TV påfølgende dager.
2. juni 1978 løfter for første gang helikoptret seg fra Lørenskog. Norsk Luftambulanse var offisielt i gang. Først ti år senere innlemmer staten tjenesten i det offentlige helsevesenet.
Gir seg etter 27 år og over 10 000 oppdrag
Etter mer enn 10 000 legehelikopteroppdrag gjennom 27 år som redningsmann, og 11 år som assisterende regionsjef, fagutvikler og rådgiver i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, gikk Jan Martinsen av med pensjon i desember. Han vil fortsatt være i miljøet. Fagutvikling og kompetanse i akuttmedisin er ikke noe man bare slutter med.
– Det sitter i ryggmargen, sier han og smiler.
– Det hender jeg får spørsmål om jeg har opplevd og sett mye fælt ute på oppdragene. Jeg har jo det, men aldri tenkt slik på det. Dette har vært en drømmejobb, et fantastisk yrke, alltid med pasienten i fokus.
