Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Toppfoto: Privat

Vi er på fjellet over Nesbyen i Hallingdal, det er januar 2016, og Erik Strømberg løfter hånda forsiktig opp til hodet.

Der kjenner han varmt blod mellom fingrene. Han kjenner at det er mykt og vått under den opprevne lua, der hodet vanligvis er jevnt og hardt. En annen smerte skjærer som kniver i nakken. Og den iskalde tanken stikker i den fjellglade familiefaren som ligger blåfrossen på ryggen i snøen:

«Nå er jeg ferdig».

Viste fjellvett, gikk ikke alene
Så kort kan veien være fra idyllisk langrenn til et blodig kaos. Hva som skjedde? En liten detalj: Høyreskia skar ut i svingen, nederst i bakken. Så smalt det. Og så ble det kaldt.

Erik hadde stått opp klokka åtte denne morgenen, litt senere enn han pleier her oppe på hytta. Han liker disse grytidlige morgenturene, den faste runden over Åkrefjell. Stillheten, utsikten, de jevne stavtakene, det er naturens egen terapi. Men i dag skulle ikke Erik gå alene. Kona Hilde ble også med, hunden Tassen likeså. Erik har smurt og glidet skiene, kikket ut på nysnøen, sjekket gradestokken. Åtte-ni minus, klarvær, en del vind.

Hunden som nektet å flytte seg
Erik vet ikke hva det var som traff ham. Det må ha vært en stein? Han hørte knaselyden i hodeskallen da han bråstoppet og endte på ryggen. Nå hiver han etter pusten. Det er umulig å reise seg. En voldsom smerte hugger i nakken. Hilde løper til og setter seg på huk ved siden av mannen sin. Hun ser at den ene bindingen er røsket rett ut av skia i fallet. Tassen hopper rett oppå brystet til Erik, legger seg ned, og nekter å flytte seg. Erik er omtåket, nesten lamslått av smertene. Han knytter hendene igjen og igjen. Beveger føttene fra side til side. Det gir ham en slags innbitt lettelse: «Jeg er i alle fall ikke lam».

Datteren Stine på tretten sov fortsatt da mamma og pappa dro av gårde. Da hun våkner, er de fortsatt ute. Etter en stund slår hun nummeret til pappa. Det er mamma som svarer. Hun forteller at Erik har falt og skadet seg i hodet, at hjelpen er på vei, at det skal gå bra. Like etterpå hører Stine rotorlyden øke utenfor. Det gule helikopteret stryker rett over hytta, fortsetter oppover og blir borte bak trærne. Pulsen stiger. Hun kjenner redselen i hele kroppen. Hva kommer til å skje med pappa nå?

Traff snøen med hodet først
Hilde og Erik hadde egentlig tenkt å gå over Åkrefjell, Eriks faste runde. Men vind og føyke fikk dem til å sette kursen nedover igjen, mot en annen runde. Erik hadde stoppet for å ta Tassen på armen ned  fra snaufjellet. Slik har de stått ned disse bakkene mange ganger: Matfar på stødige ski, Tassen trygt i armkroken. Før den siste hellinga stanset Erik og satte ned Tassen igjen. Hunden pilte ned bakken, Erik gled etter. Han fikk god fart inn i svingen i bunnen av kneika. Der skar skia ut, han kom i ubalanse, havnet på kanten av løypa, der skia brått fikk feste igjen. Med et rykk falt Erik framover. Armene hans lå fortsatt bakover langs kroppen da hodet smalt mot noe hardt.

Det har gått noen minutter nå. Erik ligger fortsatt stille på ryggen. Blodet strømmer fra hodet, smerten river i nakken, men det er ikke alt. Han fryser. Han er blitt kald, overraskende kald. Rundt ham er det flere i bevegelse nå. Et ungt par med barn i pulk har kommet til, kvinnen er sykepleier. Kuttet i Eriks hode er for stort for førstehjelpsutstyret hennes, men hun vet råd. En buff og en bleie blir til en foreløpig bandasje. Mannen ringer 113 etter ambulanse, mens Hilde ringer føreren av løypemaskinen som hun ser en snau kilometer unna. De kjenner ham, det er Helge fra fjellstua Nystølen. Han har tilfeldigvis svigersønnen rett foran seg i løypa, han går på ski med en kollega. Begge er leger. Da de kommer og ser an skaden, er de ikke i tvil.

Det holder ikke med scooter og ambulanse. Erik trenger stødig helikoptertransport.

Smertene er der fortsatt
– Jeg var jo heldig, konstaterer Erik, snart ti måneder etter ulykken. Jeg møter ham i Østmarka i Oslo, han er fortsatt delvis sykmeldt med nakkesmerter. Nervene som kom i klem da nakkevirvlene ble komprimert, er fortsatt et problem. Men det eneste som synes til daglig, er det digre arret etter 25 sting langs toppen av hodet. Og et optimistisk smil. Den gamle skøyteløperen og treneren vet at dette kunne endt mye verre.

Det store, åpne kuttet som gikk helt inn til hodeskallen ble sydd på legekontoret i Nesbyen. Det var fullt av rusk, bark og trefliser: Erik rakk ikke se det i fallet, men traff en høy stubbe som sto rett utenfor sporet. Nakkeskaden får han fortsatt behandling for, hevelsen der bak brukte to måneder på å gå ned.

Han viser meg mobilbilder fra fjellet, av strålende sol og strøkne skispor. Nesbyen er fortsatt familiens paradis. Men for ham kunne det blitt et iskaldt helvete. Han hadde på seg det han pleier på korte skiturer: Ulltrøye, fleece, tynn skijakke. Han hadde verken førstehjelpsutstyr, vindduk eller dunjakke. Nå har det blitt fast inventar i tursekken.

Den livsviktige bagasjen
– Jeg tenker minst mulig på hva som kunne ha skjedd, men det ligger en læring her: Hva om dette hadde skjedd  lengre inne i fjellet, på tur alene? Der er det mer vind, mindre folk – og dårlig mobildekning. Da helikoptret landet 40 minutter etter at jeg falt, var jeg så kald at jeg skalv ukontrollert. Selv om jeg lå i ly for vinden, med folk rundt meg som forsøkte å holde meg varm – og med en hund på brystet! Vi er mange som liker å ta en skitur alene. Da kan det du har i sekken skille mellom liv og død.

Rundt beina til Erik løper en ivrig turkamerat. Der matfar går, der følger Tassen etter.

– Jeg har aldri opplevd ham slik som den dagen; han flyttet seg ikke fra brystet mitt før helikoptret kom. Da var det en enorm lettelse å komme bort fra snøen og inn i helikopteret. De fløy meg bort til ambulansebilen på Nystølen, så nakkeskaden ikke skulle forverres av scootertransport. Og da sykepleieren i ambulansen la en varmepose på meg, var det helt fantastisk. Jeg hadde ikke trodd at nedkjølingen skulle skje så fort, og være så smertefull. Da jeg kom hjem, sørget jeg kjapt for to ting: Jeg fikk på plass førstehjelpspakke, varmefolie og en dunjakke til tursekken, slik at jeg kan hjelpe både meg selv og andre. Og så støttet jeg Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Det skulle bare mangle.