Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien
Per Gjertsen (75)
Var skvadronsjef ved 720-skvadronen på Rygge da han i 1983 forlot Luftforsvaret og ble pilot i Norsk Luftambulanse. Var flygesjef i to perioder og hadde Stavanger som base til han gikk av med pensjon i 2003. Leder i dag pensjonistforeningen i Norsk Luftambulanse.
– Jeg husker godt mitt første møte med Norsk Luftambulanse i 1983. Den gang var jeg en arg motstander av den nye tjenesten, og jeg ville gjerne bidra til å ta knekken på oppkomlingene, innrømmer Per Gjertsen hjemme i stua i Råde i Østfold.
Han er pensjonert flygesjef i Norsk Luftambulanse, hadde Stavanger som hovedbase helt til han sluttet i 2003. I dag leder han pensjonistforeningen i selskapet som han den gang så på som plagsomme konkurrenter.
Per Gjertsen fikk fra å være arg motstander av Norsk Luftambulanse til å bli flygesjef der.
– Vi hadde en alpin redningsøvelse på Voss med flere aktører, og jeg var der som flyger og skvadronsjef i Forsvarets 720-skvadron. Vi fløy ambulanse vi også, søk og redning var én av våre oppgaver, og vi så på Norsk Luftambulanse som en konkurrent som drev med uryddige metoder. På siste kveld av øvelsen møtte jeg på gjengen fra NLA og grunnleggeren Jens Moe i resepsjonen. Da ga jeg Jens huden full. Og avsluttet med å spørre om han hadde jobb til meg.
Hva i all verden skjedde?
Hehe. Nei, du vet – jeg visste at det lå an til at jeg skulle beordres inn til Forsvarets Overkommando, og det hadde jeg ikke lyst til. Derfor tenkte jeg at det ikke kunne skade å bli litt kjent med mulighetene. Og på mandag ringte Jens Moe meg og lurte på om jeg hadde ment det alvorlig. Han hadde nemlig jobb til meg, viste det seg.
Hvordan opplevde du å komme inn som skeptiker?
Jeg skiftet syn ganske kjapt, da jeg fikk mer kunnskap om hvordan Norsk Luftambulanse faktisk arbeidet. Og ikke minst: da jeg oppdaget den utrolige støtten lokalbefolkningen i distriktene ga oss. Jeg begynte som flyger på basen i Stavanger, og under et arrangement på Kvitsøy kom befolkningen faktisk og dannet en ring rundt helikopteret, for å vise hvor mye de verdsatte den nye tryggheten som helikopteret ga til øysamfunnet. Deres eneste vei til sykehuset hadde til da vært båt. Og så husker jeg en ulykke på en gård inne i dalene, hvor en bestefar hadde vært fryktelig uheldig og kjørt over barnebarnet med traktor. Det var heldigvis bare noen bruddskader som vi behandlet på stedet, før vi gjorde oss klare til å dra. Da sto familien der og sa: «Vi har jo allerede middagen klar inne på kjøkkenet, dere vil ikke spise sammen med oss før dere reiser inn til sykehuset?».
Hva gjorde dere?
Vi setter alltid pasientens behov først, så vi sa takk, men nei takk – og tok med oss jenta og fløy med én gang. Middagen fikk vi spise senere. Men det sier jo noe om at de satte pris på oss!
Jeg ga Jens huden full. Og avsluttet med å spørre om han hadde jobb til meg.
Per Gjertsen, pensjonert luftambulansepilot
Hvordan var overgangen fra Forsvaret til Luftambulansen for deg?
Det første som slo meg var de enormt positive menneskene, det var en slags gründerånd og en vilje til å få ting gjort. Og så var det selvsagt en sterk opplevelse å komme så tett på mennesker i vanskelige situasjoner. Jeg husker mitt første oppdrag, der vi landet i et trangt boligfelt, gikk inn i huset og måtte konstatere at det var en krybbedød, og at vi ikke kunne gjøre noe. Det var en tøff start, men jeg fikk også se hvordan vi som luftambulansefolk kunne vise omsorg og være en skulder å gråte på. Det er ikke slik at piloter nødvendigvis er tøffe karer hele tida. Men du må være hard i huet for å si nei når det trengs.
Hva legger du i det?
At vi av og til må ta tøffe avgjørelser om at det ikke er sikkert å fly, selv om det ligger en alvorlig syk pasient et sted i dårlig vær, som kanskje dør om vi ikke kommer. Da krever det sitt å være den som ser på værforholdene med tåke og is, og konkluderer med at det ikke er trygt å fly. Det er ikke enkelt, men det er nødvendig.
Hvilke nyvinninger betød mest for deg som pilot i din tid i Norsk Luftambulanse?
Jeg brukte mye tid på å lete etter nye løsninger i regi av Rikstrygdeverket, og reiste rundt i Europa for å se på utstyr som for eksempel «moving map» – altså en digital løsning som erstattet Cappelens veikart i papir, som var det vi begynte med. Den anskaffelsen betød mye for sikkerheten vår. Nattbriller testet jeg også, men sluttet før de ble tatt i bruk – det var fantastisk å kunne se både skispor, mennesker og dyr nede på bakken i mørket. Autopiloten i de nye EC135-helikoptrene var også viktig. Den reduserer arbeidsbelastningen i cockpit, spesielt ved instrumentflyving. I tillegg er de nye innflyvingsrutene som styres med GPS en svært viktig nyvinning, og vi var blant de første i Europa som fikk godkjent GPS-styrt innflyging med helikopter, takket være flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse. Jeg er glad jeg ansatte ham i sin tid!
Hva gjorde dere før dette systemet kom?
I starten så rekognoserte vi landingsplasser nær alle sykehjem og sykehus i tettbygde strøk, så langt vi hadde mulighet, for å finne en trygg innflyging vi kunne merke av på papirkart. Jeg husker at jeg kjørte rundt i hele Østfold i bil, snakket med rektorer og sykehjemsbestyrere og kommunebyråkrater, skrittet opp avstander og spurte om det var i orden at vi kunne merke av her og der som egnet landingsplass. Så laget vi en egen kartmappe med ferdig rekognoserte landingsplasser, for å sikre en trygg og effektiv innflyging til disse stedene. Slik holdt alle flygerne på, rundt på de ulike basene. Slik er det å bygge opp noe nytt fra grunnen av. Og med slike historier i bakhodet, er det ekstra gøy å se hvor langt vi har kommet i dag.
Lars-Erik Stav (38)
Helikopterpilot med utdannelse fra Luftforsvaret og US Army. Hadde tretten års erfaring med Bell 412 i Luftforsvaret på Bardufoss, Rygge og flere perioder i Afghanistan da han begynte i Norsk Luftambulanse AS våren 2017.
– Jeg fløy Bell 412-helikopter i Forsvaret i 13 år, før jeg begynte i Norsk Luftambulanse. Det var en stor overgang! Og denne nye tjenesten har gitt meg mye allerede, det føles både riktig og viktig.
Hva fikk deg til å søke hit?
Jeg husker godt at jeg som 25 år gammel, fersk helikopterpilot i Forsvaret var på luftambulansebasen i Trondheim og ble imponert over arbeidet deres. Det så ut som en god og meningsfylt tjeneste, selv om jeg var veldig happy med å være i Forsvaret. Men når mange likevel søker seg fra Forsvaret og til luftambulansen, så handler det nok om at Forsvaret består av mye øvelse og få anledninger hvor det virkelig gjelder. Her er det alvor hver gang, og det er skjerpende for oss som jobber operativt.
Hva er de største forskjellene mellom din nye og gamle jobb for deg som pilot?
Helt klart det akuttmedisinske, som er ganske nytt for meg – og som jeg nå forsøker å lære så mye som mulig om, slik at jeg kan bidra til at oppdraget går bedre. Men selve helikopteret er selvsagt også en overgang – jeg kom fra et svært gammelt helikopter som fungerer bra, men som mangler moderne systemer. Nå sitter jeg i et topp moderne helikopter med automatisk motorstyring, autopilot, radar og masse utstyr som hjelper oss å få en bedre situasjonsforståelse og kunne operere i både dårlig vær og mørke forhold. Selv om jeg er vant med å fly med nattbriller og operere i dårlig vær, tenke logistikk og ta avgjørelser som del av et crew, fikk jeg teknisk sett en ganske bratt læringskurve, så jeg sto på hardt i perioden jeg skulle sjekkes ut på helikoptertypen. Men som sagt: Det er det akuttmedisinske, det at vi flyr ut for å redde liv og helse, som gjorde at jeg ønsket å fly luftambulanse. Men enn så lenge er det pilotrollen som fyller hverdagen min, selv om jeg også selvsagt kan bidra noe ute på skadestedet.
De som jobber her er håndplukket ut fra en felles drive til å bli bedre på det de gjør.
Lars-Erik Stav, luftambulansepilot
På hvilken måte bidrar du som fersk luftambulansepilot der?
Som medmenneske, rett og slett. Jeg drives av å kunne bidra, hvis jeg står på et skadested og føler at jeg ikke har noe å bidra med – så gir det en dårlig følelse. Derfor er det ofte de pårørende jeg kan ivareta så godt jeg kan, folk reagerer veldig ulikt når det skjer dramatiske ting. Da kan det være greit å ha en som er der og snakker med dem, som kan ta dem med litt unna og forklare hva som gjøres på pasienten, hvorfor maskinen som er koblet til lager slike lyder og være en slags støtte når alt er kaos. Men i framtida ser jeg for meg at jeg også kan bidra med en hånd eller to på det rent medisinske, det er jeg veldig klar for.
Hvordan blir det mottatt av kollegene?
I Norsk Luftambulanse har jeg møtt en kultur hvor folk mer enn gjerne deler kunnskap og innsikt i faget. Det er ikke bare en real boost for meg, men også en fordel for oss som kolleger og for hele oppdraget. De aller fleste legene er flinke til å involvere den som viser interesse, og det passer fint for meg som ønsker å bidra og som spør og graver hver gang jeg lurer på ting. Jeg merker jo at de som jobber her, er håndplukket ut fra en felles drive til å bli bedre på det vi gjør. Jeg har i det hele tatt blitt både fascinert og imponert over det medisinske miljøet da jeg kom hit. Jeg frakter en lege ut i felten, og enten vi blir stående langt nede i en grøft langs landeveien eller inne på et lite og trangt hyttesoverom, uansett hva som har skjedd med pasienten, så ser jeg en fagperson som har svært god kunnskap om hvordan vi skal legge opp behandlingen. Det motiverer stort.
Lars-Erik Stav ønsker å bidra på et skadested, både medisinsk og som medmenneske.
Hvordan har det vært å komme så tett på situasjoner som handler om liv og død?
Jeg var spent på det emosjonelle rundt denne nærheten til pasientene og dramatikken, og hvordan jeg kom til å reagere på dette. Det er ikke helt nytt for meg, jeg har drevet medisinsk evakuering og fløyet hardt skadde soldater ut fra felten og inn til basen i Afghanistan på mange turer mellom 2008 og 2012, men dette er likevel noe nytt. Men det har vist seg at det har gått fint. Det er mulig jeg er et kynisk menneske, men det føles helt greit å omstille bryteren i det jeg setter meg inn i cockpiten, og dreie fokuset over på det flyoperative. Slik er det vel for de fleste fagfolk på vårt felt, selv om jeg er glad for at crewet har en god kultur for å snakke gjennom hendelser i etterkant, når vi er tilbake på basen.
Hvor håper du å se mest utvikling i årene som kommer, fra ditt ståsted som luftambulansepilot?
Som nevnt vil jeg vil gjerne se at flygerne kan involveres mer i det medisinske, slik at vi kan bli bedre til å lese situasjoner, se hva slags utstyr som trengs og dermed kunne støtte kollegene mer effektivt ute på skadestedet. Legen er det skarpeste vi leverer, og hvis hun har to andre som kan være hands on med det praktiske, kan hun kanskje lettere løfte blikket og se det store bildet for å ta sine vurderinger. Flyteknisk sett håper jeg selvsagt at vi kan ta nye steg for å komme forbi det som ofte hindrer oss i dag, som ising, skyer og minusgrader. Jeg sliter med å se for meg at vi noen gang kan fly i lav høyde i tett tåke, men hvem vet hva framtida vil by på. Det viktigste er at vi kommer raskere fram til enda flere pasienter enn før. Det er de alt handler om.
Det er snart et år siden du begynte å fly luftambulanse. Hva har denne første tida gjort med deg?
Én ting jeg legger merke til, er at jeg er blitt mer bevisst på egne valg, som å være konsekvent med hjelm og setebelte i det jeg driver med på fritida. Det er enkle ting som dette som kan gjøre at det ikke er jeg som blir hentet neste gang noe skjer.
