Stiftelsen Norsk luftambulanse

Skal behandle slagpasienter i ambulansen

De færreste som får blodpropp i hjernen når frem til sykehuset tidsnok til å få proppløsende medisiner. Nå vil Stiftelsen Norsk Luftambulanse behandle slagpasienter allerede i ambulansen.

Toppfoto: Kyle Meyr
Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media

– Vi er faktisk med på en medisinsk revolusjon, sier paramedic Kent Olav Ringvold.

Han er én av 20 paramedics, sykepleiere og leger fra ambulansetjenesten i Østfold, som bidrar til Stiftelsen Norsk Luftambulanses (SNLA) mest ambisiøse forskningsprosjekt noen sinne. I april startet de på den avgjørende etappen, mot et mål mange bare for få år siden avskrev som ren science fiction.

– Vi er i ferd med å flytte både diagnostisering og behandling av slag fra sykehuset og ut i ambulansen, og dermed inn i det tidsvinduet der behandlingen faktisk virker. Det er banebrytende, sier generalsekretær Hans Morten Lossius i SNLA.

Finansiert av giverne
Norges eneste spesialutviklede slagambulanse, finansiert av stiftelsens givere og støttespillere, rullet først på Østfold-veiene fra oktober 2014 til januar 2016. Den gang var målet å finne ut om en luftambulanselege kan stille riktig slagdiagnose med en mobil CT, som tar røntgen av hjernen. En diagnose som i dag kun stilles av nevrologer inne på sykehuset.

Svaret var et utvetydig ”ja”. Det er i seg selv et revolusjonerende funn. For når riktig diagnose stilles allerede i ambulansen, kan legene ta en raskere avgjørelse om pasienten kan behandles lokalt eller må til spesialist ved én av landets fem nevrokirurgiske avdelinger. Verdifull tid spares.

Nå skal stiftelsens forskere finne ut om også behandlingen av blodpropp i hjernen kan flyttes ut i ambulansen.

Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hans Morten Lossius. (Foto: Fredrik Naumann/Felix Features)

– Får vi til det, kan slagpasienter potensielt få behandling flere timer tidligere enn i dag. Det kan bety forskjellen på liv og død, et friskt liv eller et liv som pleietrengende med nedsatt funksjonsevne for tusenvis av nordmenn, påpeker Lossius.

Hvert minutt teller
For når hjerneslag rammer, betyr tid alt. Propp eller blødning i hjernen gjør at hjernecellene ikke får næring og begynner å dø, én etter én, millioner i minuttet. Jo flere som dør, jo flere vitale funksjoner rammes – tale, syn, bevegelse, kognitive evner.

Hjerneslag rammer nesten 15.000 nordmenn årlig, og er den tredje hyppigste dødsårsaken og den hyppigste årsaken til varig og invalidiserende funksjonsnedsettelse. Prognosene fra Statens Helsetilsyn viser at antallet rammede vil øke med 50 prosent frem mot 2030. De personlige og samfunnsøkonomiske konsekvensene av slag er enorme.

Ni av ti hjerneslag skyldes blodpropp, som effektivt kan behandles med proppløsende midler – såkalt trombolyse. Så sant pasienten får medisiner tidsnok. I Norge er det i dag bare omlag 15 % av pasientene som får trombolyse.

– For å få full effekt, må behandling settes i gang innen 90 minutter. Så avtar effekten minutt for minutt. Fire og en halv time etter de første symptomene, er skadene i hjernen så store at proppløsende behandling bare vil gjøre vondt verre. Bare de færreste rekker i dag å få behandling i tide, forteller forskningsleder Kristi Grønvold Bache i SNLA, som leder slagprosjektet, i samarbeid med Sykehuset Østfold og Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet.

– Får vi til dette, kan slagpasienter potensielt få behandling flere timer tidligere enn i dag

Generalsekretær Hans Morten Lossius

Entusiastisk testteam
Sarpsborg, 28. mars 2017: I slagambulansen er det hektisk aktivitet og en konsentrert stemning. Akkurat som i et legehelikopter jobber et team på tre i tett samspill: En anestesilege, en anestesisykepleier og en paramedic. I fellesskap har de hentet pasienten ut av trapperommet der han falt om og plassert ham varsomt i ambulansen. Nå gjør de klar til å ta CT av hodet hans i den spesialinnredede ambulansen.

Ambulansearbeiderne og legene trener på prosedyrene før slagambulansen skal rykke ut på virkelige oppdrag. (Foto: Øyvind Haug)

Legen kan med én gang utelukke at pasienten har en blødning, og mistenker blodpropp. CT-bildene overføres til nevrologisk avdeling på Sykehuset Østfold Kalnes, der nevrologen bekrefter legens funn. Dermed kan proppløsende behandling settes i gang. Det er bare knapt 11 minutter siden ambulansen ankom stedet.

I dag er det bare trening, men om få dager er det alvor. Alle ambulansearbeiderne og legene som skal bemanne slagambulansen i Østfold har meldt seg frivillig. Interessen har vært enorm.

Rammer i alle aldre
– Dette rammer jo så mange, vi har slagpasienter i bilen på nesten hver vakt. Også unge. Den yngste jeg har hatt var 32 år. Det er utrolig spennende å få være med på pionerarbeid av så stor betydning, sier paramedic og anestesisykepleier Morten Bakkerud entusiastisk.

Slik ser det ut inne i slagambulansen. (Foto: Øyvind Haug)

– Det vi bidrar til er jo å gjøre for slagpasientene det man på 1990-tallet fikk til med hjerteinfarkt. Det føles både betydningsfullt og meningsfullt å få være en del av denne forskningen, sier anestesilege Andreas Monstad, som anslår at tidsbesparelsen, i et tett befolket område som Østfold, kan være opp til 60 minutter ved blodpropp, der pasienten normalt må til sykehuset Kalnes i Sarpsborg for å få CT og proppløsende medikamenter. For hjerneblødning, der pasienten må transporteres videre til Oslo for operasjon etter diagnostisering på lokalsykehuset, kan besparelsen være så mye som 2-3 timer.

– Dette er jo stort, ikke bare i Norge, men i verdenssammenheng, mener tredjemann fra dagens ”testteam”, Kent Olav Ringvoll.

Drømmelaget
– Noe av det virkelig unike er jo at vi ikke bruker spesialister i nevrologi, men et vanlig luftambulanseteam til å stille diagnose og behandle, forteller stipendiat og snart ferdig spesialist i nevrologi, Karianne Larsen i SNLA, som har ansvaret for å samle inn og bearbeide alle data og erfaringer som ambulansearbeiderne og legene samler i felt.

– Målet er jo til syvende og sist at vi skal få CT og trombolysebehandling opp i legehelikopteret, fortsetter Larsen.

– Dette er virkelig et lagarbeid, supplerer forskningsleder Kristi Grønvold Bache:

– Og med på det laget er giverne våre. Uten dem hadde dette aldri blitt noe av.