Redningsmann Tomas Marcinkowski: – Tar med meg det jeg lærer på vakt
Hvor mange camper har du vært med på?
Jeg har vært på fire treningscamper.
Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?
Jeg har ikke vært med på oppdrag der vi har måttet amputere, men ser for meg at det kan bli aktuelt. Både i jordbruk, industri eller som i øvelsen vi hadde på treningen, der noen blir sittende fast etter et ras eller lignende. Bil i sjøen hender av og til. Veiene her på Vestlandet, hvor jeg jobber, følger vanligvis både fjorder, vann og elver. Vann er et element som jeg har veldig respekt for. Det viktigste er å kjenne farer, egne begrensinger og hvordan vann påvirker deg. Det handler ikke bare om at du ikke kan puste under vann, men det er også sterke strømmer, lave temperaturer og farer en ikke kan se i tillegg.
Hva er din rolle på et skadested?
Som redningsmann skal vi først og fremst ha fokus på sikkerhet, tilkomst og organisering av transport. Vi er utdannet helsepersonell og er legens medhjelper, og må også gjøre egne, medisinske vurderinger. Det gjelder spesielt hvis det er flere pasienter. Det er også viktig å bidra til et godt samarbeid med alle samarbeidsparter på et skadested.
Hvorfor er denne treningen viktig for deg?
Det å trene i crew er kjempeviktig. Treningen i denne uka er også svært realistisk, og vi får god tid til å gå grundig gjennom viktige moment etterpå. Det er fint å få tilbakemelding på de vurderinger og tiltak man gjør. På den måten lærer vi mye.
Hva har du lært som du ikke kunne før?
Jeg lærer masse nytt hver gang! Det viktigste er nok at det vi gjør på treningen her er noe jeg kan ta med meg videre på oppdrag og vakt.
Anestesilege Steinar Einvik: – Alltid noe å lære av gode kolleger
Hvor mange camper har du vært med på?
Jeg tror dette er femte gangen jeg er på Camp Torpomoen. Både som deltager og som en av dem som fasiliteter postene for deltagerne. I år var jeg her en uke som vanlig deltaker, i tillegg til tre ganger som fasilitator.
Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?
I sommer hadde vi to pasienter i løpet av to dager med amputerte legemsdeler som måtte raskt til Rikshospitalet for mulig replantasjon, det vil si at de sys på plass igjen. Dess fortere pasienten kommer til behandling, dess større er sjansen for et vellykket resultat. Vi tok bilde med mobil og sendte til spesialisten på nærmeste universitetssykehus, som konfererte med ansvarlig kirurg på Rikshospitalet. Så måtte vi vurdere hvordan transporten skulle foregå. Det er også vårt ansvar å behandle den amputerte kroppsdelen på en måte som øker sjansen for suksess.
Hva er din rolle på et skadested?
Min rolle på et skadested er ofte å finne den eller de pasientene som er mest skadet og som det haster mest å få til riktig sykehus og starte behandling på stedet. Vi luftambulanseleger er på bakgrunn av vår akuttmedisinske kompetanse godt rustet og trent for å sortere pasientene. Hvem er kritisk skadet eller syk eller i ferd med å bli det? Hvem skal først til riktig sykehus med helikopter? Hvem skal først med ambulanse? Hvem kan vente? Det er også en viktig oppgave å kommunisere med 113-sentralen og de andre etatslederne på et skadested. Det er viktig å bidra til at man har en viss struktur på et skadested med klare roller for å unngå det som noen ganger blir et problem, nemlig kaos i større eller mindre grad.
Hvorfor er denne treningen viktig for deg?
Å få denne treningen på Camp Torpomoen er svært verdifullt, blant annet fordi vi får trene på prosedyrer vi sjelden er nødt til å utføre i felt. Det er også viktig å trene sammen med andre etater, fordi det ofte er stor grad av hast når vi samhandler med andre, for eksempel med redningsdykkere. Da må samarbeidet sitte, selv om vi sjelden trener sammen. Men det er vel så viktig å komme sammen og bli kjent og utveksle erfaringer fra kollegaer man sjelden treffer, men som deler mange av arbeidsoppgavene på vakt som en selv møter. Det er alltid noe å lære fra gode kollegaer.
Har du lært noe du ikke kunne fra før?
Man lærer alltid noe nytt! Det går både på det faglige og det menneskelige plan. Under stress lærer man seg selv og andre bedre å kjenne. Jeg håper at Stiftelsen Norsk Luftambulanse fortsatt ser verdien av disse samlingene, slik at vi kan komme hit på Camp Torpomoen hver høst i årene som kommer. Til slutt vil jeg bare oppfordre dem som ennå ikke har vært her til å sette av dette på kalenderen til neste år!
Pilot Arne Utby: – Gjør en bedre jobb ute hos pasienten
Hvor mange camper har du vært med på?
Jeg har vært med på alle campene siden 2011, til sammen åtte ganger.
Har du selv vært på oppdrag som ligner amputasjons- eller bil i vann-scenariet? Hva er krevende i slike situasjoner?
Jeg har rykket ut til flere biler og lastebiler som har havnet i vann eller elv. Et par av disse har hatt litt problematisk tilkomst på grunn av mye strøm i elv. Mulig amputasjon er det sjelden vi rykker ut til, men jeg var på et oppdrag en gang hvor dette ble diskutert. En fot satt fast i en landbruksmaskin, og vi brukte lang tid på å få den løs. Heldigvis løste det seg med en lang rekke speidertriks, og vi slapp å amputere utenfor sykehuset.
Det som er krevende i disse situasjonene, er at vi rykker ut med sparsomme opplysninger. Også sambandet på vei ut kan være en stor utfordring, og det er ofte vanskelig å få de opplysningene vi trenger for å gjøre en så god jobb som mulig, fordi mange – brann, politi, ambulansen og kanskje Hovedredningssentralen – bruker det samme sambandet. Om vi blir en liten gruppe ledere som samarbeider tett, og som er flinke til å delegere og samtidig ser hva som må planlegges frem i tid, ja, da fungerer det bra.
Hva er din rolle på et skadested?
Lege og redningsmann har ofte stort pasientfokus og kan risikere å få litt tunnelsyn. Da blir det min jobb å prøve å gjøre jobben deres enklere ved å finne frem utstyr (helst før de trenger det), snakke med ambulanse, brann og politi for å få informasjon og ha fremdrift i hva som skal skje. Vi må tenke på retur, hente båre eller annet utstyr, kort sagt gjøre alt klart slik at vi unngår tidstap. I tillegg kontakter vi 113-sentralen eller andre med nødvendige tilbakemeldinger om hva som er vår plan.
Hvorfor er denne treningen viktig for deg?
Jeg mener at Camp Torpomoen er den beste treningsarenaen vi kan ønske oss og noe som definitivt er tvingende nødvendig for tjenesten. Her møtes alle yrkesgrupper på tvers av baser og har god tid til å diskutere ulike problemstillinger, også med egne yrkesgrupper, som vi jo sjelden ser i den daglige jobben vår på basene. Det å ha trent på slike scenarier på forhånd, mener jeg, er helt avgjørende for å lykkes. Det er heller ingen ulempe å ha vært ute en vinterdag før siden det som regel blir noe improvisasjon ved ulykker.
Teoretisk påfyll er viktig, men det beste med dagene på campen er definitivt de gjennomtenkte scenariene hvor vi alle får testet oss, og kanskje blottlagt oss litt, men hvor det er god tid til en debrief og god diskusjon i etterkant. Vi får flere knagger å henge ting på, noe som helt klart gjør at vi gjør en bedre jobb ute hos pasienten.
Hva har du lært som du ikke kunne før?
Tja, si det, det er alltid mye å lære! Jeg har fått se hvor vanskelig og samtidig enkelt det kan være å sage over bein, og lært hvordan man skal stoppe blødninger på amputerte legemer. Hvordan vi skal søke mest effektivt i vann både som overflatesvømmer og linemann har vært veldig nyttig, og ikke minst har jeg bitt meg merke i hvor fort barn blir nedkjølt, og nettopp på grunn av det kan klare seg godt selv om de har ligget lenge under vann. Derfor er det så viktig å gi alt selv i de mørkeste situasjoner.
