Det var bestekameraten Philip (12) som ringte fra skibakken. Marianne Monan (46) fikk panikk. Hun hadde nettopp kommet tilbake til hytta etter å ha kjørt sønnen Torjus til skisenteret på Hovden. Nå gledet hun seg til en skitur i det knallfine påskeværet. Tobarnsmoren hadde nettopp fått på seg skiskoene da telefonen ringte.
Nå sto hun skrekkslagen utenfor hytteveggen, mens hun så for seg Torjus ligge lammet i snøen der nede i skisenteret.
Mamma Marianne er lykkelig over å se at sønnen er tilbake på beina i god form, og er takknemlig over den raske og gode hjelpen han fikk av både luftambulansen og sykehusene i Oslo og Kristiansand.
Skikjørerne oppe i stolheisen hadde sett den unge gutten som svevde så altfor høyt i lufta under dem, på vei inn i terrengparken via et hopp. De snudde seg for å se landingen, de mente han måtte være fire-fem meter over bakken. De så ham falle ned på nakken, så hvordan kroppen bøyde seg som en filledukke i støtet.
Philip og Marius, kameratene til Torjus, hadde allerede passert hoppet, men Torjus hadde større fart. Det hadde vært en kald og stjerneklar natt. Underlaget var blitt hardt som skare, og mye raskere enn i går.
Landet på nakken
Torjus merket at farten ble for høy på det isete føret. Men nå var det for sent, nå var han allerede på hoppkanten. Tolvåringen gikk rett til værs, han roterte langsomt bakover, og nærmet seg bakken med hodet først. Så ble pusten slått ut av ham, skibrillene knuste, blikket svartnet, skiene spratt løs fra støvlene, før han rullet om og ble liggende stille. En skarp smerte stakk i ryggen. Torjus skrek, kameratene løp til, en voksen kom snart kjørende for å se hvem som skrek.
Torjus lå i den kalde snøen med et brudd i tolvte brystvirvel – rett over korsryggen, en punktert lunge og hjernerystelse.
Oppe ved hytta gikk mor Marianne mot bilen. Hun måtte ned til skisenteret. Men knærne sviktet henne. De skalv, hun gråt, hun klarte ikke tenke på annet enn hva som nå ville skje med Torjus. Hadde han brukket nakken? Ryggen?
Den blide, energiske eldstesønnen, den lidenskapelige høyrevingen på førstelaget, lyspunktet i hverdagen. Hun klarte ikke kjøre bil nå.
Mariannes kusine hadde hørt fortvilelsen hennes fra nabohytta. Hun kom løpende til og hoppet inn bak rattet. Sju minutter senere stoppet bilen ved skisenteret på Hovden. Marianne løp ut. Og der, ute på sletta foran kaféen, sto yngstesønnen Sjur, og pekte oppover. Snart så hun scooterne som var på vei ned. Snart så hun Torjus ligge på båren med en nakkekrage.
Det første Torjus spurte om da han innså at skaden var alvorlig, var når han kunne spille fotball igjen. I år ble han og lagkameratene på FK Våg kretsmestre, og ingen kan lenger se på Torjus at han brakk ryggen i 2017.
Og ganske snart skulle hun høre lyden av et helikopter som nærmet seg.
Lufambulansen hadde påskebase
Denne påsken hadde nemlig Stiftelsen Norsk Luftambulanse egen påskebase nettopp her, på Hovden i Bykle kommune i Aust-Agder. Helikopter og mannskap var på plass takket være innsamlede midler fra de mange gode giverne som støtter stiftelsen. Herfra kan et legehelikopter i løpet av kort tid nå nærmere 90 000 mennesker i Agderfylkene, Telemark, Rogaland og Hordaland.
Og ikke minst: Med påskebase her, var helikoptret tett på de mange tusen påsketuristene som nå koste seg i det fine påskeværet. Inkludert Torjus, som akkurat nå var den uheldigste av dem alle. Og likevel heldig, siden han i løpet av noen minutter hadde crewet fra Norsk Luftambulanse på plass.
Så hvordan gikk det? Fasiten finner vi på Karuss kunstgress i Kristiansand, hjemmebanen til fotballklubben Våg. Det har gått nøyaktig halvannet år siden helikoptret løftet seg mot påskehimmelen og fløy Torjus til sykehuset i Kristiansand, før luftambulansehelikoptret fra Arendal fløy dem videre til Oslo.
Foto: Privat
To dager senere ble han operert på Oslo Universitetssykehus Ullevål.
Fire skruer i ryggen
Og i dag skal han altså på fotballtrening, sammen med Philip og Marius, kameratene fra skibakken, som også er naboer, skolevenner og klubbkamerater i Våg. De trener tre dager i uka, pluss kampene.
Mor Marianne sitter på en benk ved klubbhuset i Vågsbygd. Hun henter fram en plastboks med fire skruer i, og legger dem på bordet foran seg. Kirurgisk stål og titan.
– Disse hadde Torjus i ryggen i åtte måneder. Fire skruer og to stenger for å stabilisere ryggvirvelen.
– Men jeg var heldigvis bare ute av fotballen i seks måneder, forteller Torjus.
– Jeg fikk spille de to siste kampene i sesongen med skruer i ryggen. Da hadde jeg jobbet mye for å bli sterk igjen. Jeg gikk først til fysioterapi, og siden på treningsstudio der en personlig trener fulgte meg opp med styrkeøvelser. Jeg tok masse ryggøvelser for å bli sterk og stabil, og unngikk å løpe på asfalt. Men jeg ville tilbake til fotballen så fort som mulig.
– Det var det første du spurte om på sykehuset også, forteller Marianne.
– «Ryker sesongen? Kan jeg spille cupen nå til våren?» Det var hardt å høre at du måtte stå over sesongen, men vi var veldig glade for at skaden lot seg reparere. Og vi var veldig glade for at det var et helikopter der som kunne fly deg rett til sykehus på 40 minutter. Alternativet hadde vært tre lange timer på asfalt med telehiv, bare på den første strekningen ned til Kristiansand. Det hadde vært ille!
Det var hardt å høre at du måtte stå over sesongen, men vi var veldig glade for at skaden lot seg reparere
Marianne, Torjus’ mor
Ved ryggskader er stabil transport svært viktig, både for å unngå smerter og hindre at skaden forverres. Det var derfor luftambulanselege Andreas Monstad la Torjus forsiktig over på en ny type vakuummadrass, der nede i varmestua i bunnen av bakken.
Den former seg først rundt pasientens kropp, før den gjøres helt fast ved å trekke ut lufta av madrassen. Dermed kunne Torjus ligge helt stabilt, for å unngå smertene som hver eneste bevegelse ville føre til.
Skruene Torjus hadde i ryggen i åtte måneder, av kirurgisk stål og titan.
– Den madrassen er perfekt for slike tilfeller, og den er faktisk utviklet av to luftambulanse-kolleger og finansiert av midler som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har fått av sine trofaste givere. Så både det at vi var på plass der, og løsningen vi brukte, kan vi takke folket der ute for, påpeker Andreas Monstad når han ser tilbake på oppdraget.
Legens omsorg betød mye
Torjus husker lite eller ingen ting av det som skjedde da han traff bakken. Men han husker luftambulanselegen som klippet opp klærne for å få full oversikt over eventuelle feilstillinger eller skader, og deretter trøstet både ham og mamma da de var i lufta.
– De blikkene fra legen betød så mye. Jeg spurte ham igjen og igjen, om dette vil gå bra. Han kikket på meg og ga en tommel opp mens vi fløy, og det hjalp meg å slappe litt mer av. Jeg fulgte med på tærne til Torjus hele tiden, og så jo at de beveget seg, men likevel trengte jeg så veldig en bekreftelse på at dette ville gå bra, sier Marianne.
Så ser hun ut på banen, der Torjus er tilbake på laget i klubben han elsker. De ble nettopp kretsmestere, og nå er torsdagstreningen i full gang. Torjus løper uanstrengt ute på høyrevingen, tar i mot en pasning, snur seg kjapt, beveger seg mot målet i lange steg.
– Det å bli møtt med faglig trygghet og omsorg har alt å si når man bare er redd og fortvilet, understreker Marianne, som fremdeles satt med skiskoene på da hun og Torjus landet på Ullevål i Oslo på ettermiddagen for halvannet år siden, mens far Vidar kastet seg på første fly oppover.
Det er hardt arbeid å trene seg opp etter en ryggskade. Da hjelper det å ha trent fotball hver uke siden du sluttet i barnehagen. Torjus ville raskest mulig tilbake på banen, og fulgte ekspertenes opplegg til punkt og prikke.
– Det var en lang prosess, den siste operasjonen var i desember i fjor. Nå vet vi at det har gått bra, og vi er enormt takknemlige for det – og for alle som hjalp til underveis.
