Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Fram til nå har hjerneslagpasienter måttet vente med slik behandling til de er framme på sykehuset, der en nevrolog gir behandling etter at røntgenbilder fra en CT-skanner er analysert av en radiolog. De siste tre årene har Stiftelsen Norsk Luftambulanse ledet et forskningsprosjekt der en spesialutstyrt ambulanse med en kompakt CT-skanner tar bilder av pasienten på stedet, for å kunne stille diagnosen raskest mulig – og straks frakte pasienten til riktig sted.

Nå er prosjektet gått inn i en ny fase, der anestesilegen på ambulansen kan starte den livsviktige behandlingen ute i bilen – for å spare tid. Dette er en faglig revolusjon innen slagbehandling, og det langsiktige målet er å få denne løsningen inn i ambulansehelikoptrene.

Smertene kom brått
Da TV2 sender sitt innslag om dette prosjektet på morgenen 14. mai 2017, følger Thomas Lier Kristiansen (44) fra Fredrikstad interessert med på skjermen. Dagen etter kommer hodesmertene brått og voldsomt, i femtida på ettermiddagen.  Thomas pleier aldri å ha vondt i hodet, men nå er det akkurat som om han blir borte et lite øyeblikk – som om han dupper av et par sekunder. Et lite, svart stikk i en ellers så rolig dag i eneboligen nede mot Oslofjorden.

Anestesilege Eirik Franer (i rødt) ga Thomas Kristiansen slagbehandling utenfor sykehuset.
Han kan takke samboer Hege Christine for rask varsling.

Da han kommer til seg selv igjen, iler smertene gjennom hodet. Dette er ikke normalt, tenker Thomas. Han blir etterhvert urolig, og går inn til samboeren Hege Christine Martinsen, som hviler middag. Hun våkner, ser opp på sin kjære – og får straks en urovekkende mistanke.

– Si noe til meg, Thomas. Løft armene over hodet, ber Hege.

Den venstre armen vil ikke helt. Smilet han kommer med, er skjevt. Hun trenger ikke betenkningstid.

– Jeg ringer 113, sier hun bestemt.

Hjerneskanner på fire hjul

Et kvarter senere ruller en ambulanse opp ved inngangsdøra ved Vikerkilen, og kort etter rykker slagambulansen ut fra sin base i Sarpsborg – som et røntgenlaboratorium på fire hjul. De to ambulansene møtes noen kilometer unna, der Thomas legges inn i CT-skanneren – som begynner sin metodiske rundgang med røntgenstrålene. Ambulansen står helt stille, og nedfellbare støttebein holder den i vater.

Snart kan anestesilege Eirik Franer se et todimensjonalt bilde av hjernen til Thomas på en skjerm inne i bilen. Bildene fra bilen overføres digitalt til nevrologene ved Sykehuset Østfold, slik at de også ser det som anestesilegen ser.

CT-skjermen viser at det ikke er en hjerneblødning, og at slagsymptomene sannsynligvis skyldes en blodpropp. Dermed kan behandlingen startes der og da, med blodfortynnende medisiner. Hadde det vært en blødning, ville disse medisinene vært livsfarlige. Ved alvorlige blødninger må pasienten ofte behandles ved et universitetssykehus. Siden diagnosen kan stilles i bilen, spares verdifull tid ved å kjøre direkte – uten å måtte innom lokalsykehuset for hjerneskanning.

CT-skanneren i bakgrunnen brukes til å ta bilder av hjernen. Det må gjøres for å slå fast om det er snakk om blodpropp eller hjerneblødning – to tilstander som krever helt ulik behandling.

Eirik gjør klar sprøytene, og ambulansen setter seg i bevegelse. Det som skjer nå, er verdenshistorisk: Aldri før har en anestesilege startet trombolysebehandling av hjerneslag utenfor sykehuset.

Hvert år får 15 000 nordmenn en form for hjerneslag. Men bare fem prosent av disse får behandling innen de tre første timene etter at symptomene melder seg. Thomas Lier Kristiansen fikk påbegynt behandling halvannen time etter at de første symptomene meldte seg.

– Følte meg veldig trygg

– Jeg følte meg veldig trygg hele veien, forteller Thomas da vi møter ham og Hege ved slagambulansebasen i Sarpsborg noen uker senere.

– Legen Eirik snakket med meg hele tida og forklarte hva som foregikk, så jeg hadde god oversikt og følte meg godt ivaretatt. Det har veldig mye å si hvordan du blir møtt i en såpass kritisk situasjon, understreker Thomas, før han og Hege får et gjensyn med Eirik og en omvisning i ambulansen.

Thomas fikk behandling basert på de symptomene han hadde og det vi fant på bildene, og den var vellykket i den forstand at han ikke hadde noen progresjon av symptomene han fortalte om, og heller ingen bivirkninger av behandlingen, forteller Eirik Franer.

Bildet viste oss at han ikke hadde noen blødninger med blod som siver ut i hjernevevet. Det hadde vært en enda mer alvorlig situasjon, og ville krevd raskest mulig transport inn til et universitetssykehus. Det å ha CT-skanneren med ut på denne måten, sparer i slike tilfeller pasienten for en ekstra stopp inne på nærmeste sykehus – noe som betyr mye når hvert minutt teller.

Analyserer 400 slagpasienter

Eirik Franer er én av anestesilegene på teamet som skal bemanne slagambulansen to uker hver måned i tiden framover, helt til forskningsprosjektet har fått samlet inn data fra 400 slagpasienter. Samtidig samler noen av de ordinære ambulansene i Østfold inn data fra en like stor kontrollgruppe med andre slagpasienter, som får det vanlige tilbudet.

Hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse sitter nevrolog og doktorgradsstipendiat Karianne Larsen og holder styr på tallene som kommer inn.

Nevrolog Karianne Larsen gjør sitt doktorgradsarbeid på forskningsprosjektet slagambulansen.

– Studien vår er todelt: For det første undersøker vi i hvilken grad slagambulansen bidrar til å spare tid til behandling, og vi må forsikre oss om at det er like trygt å gi behandlingen i ambulansen som inne på sykehuset. I tillegg tar vi blodprøver av alle pasientene både før, under og etter sykehusoppholdene for å se om vi finner noen spesielle proteiner i blodet som reagerer ulikt på hjerneblødning og infarkt. Finner vi slike biomarkører, kan det i framtida hjelpe oss å stille riktig diagnose ute i felt, kanskje til og med uten å ta CT-bilde. For målet er jo at vi skal få dette tilbudet opp i lufta etterhvert, og dermed få en langt større radius, forklarer Karianne Larsen.

Stiller diagnosen der pasienten er

Hvert minutt teller, og det finnes en grense på 4,5 timer fra de første symptomene – etter dét er det for sent å gi blodfortynnende behandling. Derfor er det så viktig for oss å kunne stille diagnosen der pasientene er, for å kunne starte behandlingen raskere, sier Karianne Larsen, mens kollegaen Eirik tar en ny blodprøve av Thomas. Han har ikke noe i mot å bli med på forskningsprosjektet.

Lege Eirik Franer tar blodprøve til biomarkørstudien, som går parallellt med behandling av slagpasienter i slagambulansen.

– Dette har vært en veldig positiv opplevelse for meg, det å bli røntgenskannet i ambulansen gikk fort og greit, og alle var så hyggelige og profesjonelle – både i bilen og på sykehuset, der jeg ble liggende til observasjon og behandling i fire døgn. Jeg hadde et drypp i januar også, så jeg ble kanskje tatt ekstra godt vare på denne gangen, sier han. Før han tar både Karianne og Eirik i hånda og setter seg i bilen hjem, både frisk og rask – og takknemlig.