Tekst: Randi J. Buckley Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

68°32’56.2”N 17°27’47.3”E. Her ligger Lill Ljunggren. Forfjamset, brillene er slått av i fallet, men selv uten briller ser hun godt at foten har en unaturlig vri. Et dårlig tegn, det vet hun godt som sykepleier. Dette må opereres, tenker hun videre. Og ringer 113.

Det er formiddag midt i november, og nysnøen har lagt seg som et tynt teppe på fjellene utenfor Narvik. Lill snuser natur­en inn, den er hennes lidenskap. Den er som terapi, klarner hodet og gjør så godt i kropp og sjel. Nå lar Lill julestri være julestri. Hun pakker som alltid to nød­ladere og ekstra klær i sekken, og gir beskjed om hvor hun drar før hun tar på broddene og legger ut på tur.

Lill ble liggende i tett krattskog. Hun kunne rask konstatere at foten var brukket. (Foto: Privat)

I dag parkerer hun ved Herjangen. Sørover, tvers over Ofotfjorden, ligger Narvik. Lill går i motsatt retning, nordover mot Herjangsfjellet for å dyrke hobbyen sin, geocaching. Det ligner på orientering, men i stedet for kart og kompass brukes en app på mobiltelefonen som oppgir gps-koordinater til postene. Posten er en boks hvor man legger igjen navn og kanskje småting, til glede for andre. Lill har funnet rundt halvparten av postene på dagens løype da det skjer.

Eksploderer i foten

– Plutselig trår jeg over, det er akkurat som om noe eksploderer, og jeg ramler nedover, sklir på ryggen og ender ved en trestamme. Så ser jeg foten min, og skjønner med én gang at ankelen er knekt, forteller Ljunggren snart to år etter ulykken.

Utrolig nok klarer hun å holde mobilen tett inntil seg i fallet. Hun beholder roen, og takket være GPS-koordinater kan hun fortelle 113-operatøren hvor hun er. Men det skal ta ytterligere tre timer til hun løftes opp av luftambulansen.

Klokken 11.13 ringer det hos AMK-­sentralen i Tromsø.

– Vi møter en svært oppegående pasient,­ med god oversikt over egen skade og hvor hun er. Hun har følelse under bruddstedet, og kan bevege tærne, som betyr at hun har god blodsirkulasjon under bruddstedet. Det var betryggende fordi det da ikke er stor fare for at skaden forverres, forklarer Stian Kvalvik, assisterende avdelingsleder i AMK Tromsø.

Fra alvorlig til akutt

Denne 113-sentralen får rundt 20 000 henvendelser årlig, og disponerer 49 ambulanser, fire båter, to helikoptre. Disse ressursene skal fordeles på pasienter fra Kvænangen i Nord-Troms til nordre del av Tysfjord, et område som strekker seg over 50 mil i lengde. I tilegg  disponeres seks ambulansefly i Nord-Norge.

De får henvendelser om skader i fjellet regelmessig. Når ambulansen ikke kommer til, varsles politiet, som har ansvar for redningsaksjoner.

Lill har hatt Hjelp 113-appen i mange år. Den var til stor hjelp for luftambulansen.

De frivillige utgjør ryggraden av redningstjenesten. Slik fungerer det også denne formiddagen: Røde Kors starter arbeidet med å ta seg frem til Lill. Etter hvert blir det klart at det vil ta tid å komme frem, noe de melder tilbake til Tromsø. Klokken blir 12.30. Da endrer situasjonen seg.

– Pasienten ringer og sier at hun har begynt å fryse. Det er alvorlig fordi det er fare for nedkjøling. Siden rednings­aksjonen vil ta tid, vurderer vi nå situasjonen som akutt, og velger å tilkalle spesial­ressurs, altså luftambulansen fra Evenes, forklarer Kvalvik.

– Med koordinater fra Hjelp 113 slipper vi å lete. Det betyr at vi er på rett vei i det vi setter oss inn i maskinen.

Luftambulansepilot Christian Mørkve

Rykker ut

Christian Mørkve er pilot på vakt på luftambulansebasen på Evenes denne dagen, bare ti minutters flytid med helikopter fra stedet Lill ligger skadet i fjellet. I løpet av få minutter tar han av fra basen og setter kursen mot Herjangsfjellet. Om bord er redningsmann og anestesilege. Mørkve husker oppdraget godt.

– Jeg går fortsatt mange turer, og er veldig nøye på gode sko og staver. I sekken har jeg blant annet alltid varmefolie. Og så ber jeg alle jeg kjenner om å laste ned Hjelp 113-appen. For den må alle ha!

– Det var kram, fuktig snø på bakken denne dagen, så det var krevende forhold å gå i. Det var overskyet, men sikten var heldigvis god. Vi var i området i løpet av ti minutter, forteller han.

Men det er ikke så lett å få øye på noen i kratt- og bjørkeskog, selv om man vet man er nære. Det er heller ikke lett å lande. Lill sitter inntil et tre på et platå, med bratte partier og tett vegetasjon. Hun har begynt å fryse. I sekken har hun ekstra tøy, men på grunn av skaden får hun bare kledd på seg på overkroppen. Nå hører hun helikoptret, og kjenner en enorm lettelse. Klokken er 13.08.

Oppgir koordinatene

Når redningsmannen om bord ringer henne på veien fra Evenes, oppgir hun koordinatene fra Hjelp 113-appen. Hun ser luftambulansen sirkle rundt, vifter med armene, men det tar noe tid før de ser henne. Helikoptret tar en sving vekk fra Lill og forsvinner. For de kan ikke lande på stedet, og returnerer med redningsmannen hengende under helikoptret i et tau. Han gir Lill smertestillende og setter på henne en sele, før de heises ut av terrenget og flyr til et sted de kan lande, legge Lill på båre og laste inn i helikoptret. Klokken 14.40 lander de på Harstad sykehus.

For luftambulansepilot Mørkve er det ikke gitt at et oppdrag går så smidig. Han har lett etter pasienter, og det er ingen god følelse. Men viktigst: Å lete spiser opp verdifull tid.

– Med koordinater fra Hjelp 113 slipper vi å lete. Det betyr at vi er på rett vei i det vi setter oss inn i maskina. Det sparer tid og kan være avgjørende. I dette tilfellet dreide det seg om en skade i kulda på fjellet og pasienten hadde ligget en god stund, så det var viktig å finne henne raskt – og det gjorde vi også. Slik løste oppdraget på Herjangsfjellet seg på en god måte, sier Mørkve.

Å gå turer i skog og fjell er Lills lidenskap. To år etter ulykken plages hun ikke lenger nevneverdig av metallplaten og de ti skruene i foten.

Nyttig app

Det første 113-sentralen spør om når noen ringer, er hvor de befinner seg.

– Ofte bruker vi mye tid på å finne ut hvor pasienten er, spesielt de som er utenfor allfarvei eller uten adresse. Da er koordinater fra 113-appen svært nyttig, og nå som man kan sende koordinatene direkte til systemene våre, er den blitt enda bedre, sier Kvalvik ved AMK Tromsø.

Følg fjellvettreglene uansett hvor lang eller kort tur man skal gå, oppfordrer han, for man skal ikke stole på teknolo­gien alene.

– Mobiltelefon er viktig for å kunne varsle, men man må vite begrensninger i dekning og batteri. Skulle skade skje, er god planlegging ekstremt viktig. For på fjellet må man være forberedt på å måtte vente dersom man skader seg, spesielt om skaden ikke er livstruende, avslutter Kvalvik.

Skruer og plater i foten

– Posten er rett i nærheten, bare ti meter unna! På Narvikfjellet beveger Lill seg uanfektet blant tuer, blåklokker, krekling og stein. Hun legger seg på magen og lirker ut en boks som ligger under en diger kampestein. Jakten på geocacher pågår fortsatt, og naturen blir hun aldri lei. Metallplaten og de ti jernskruene som måtte opereres inn for å redde en knust ankel og brudd i leggbenet, plager henne ikke nå lenger. Men visse forbehold tar hun, for turen til Herjangsfjellet har satt en støkk i henne.

– Jeg går fortsatt mange turer, og er veldig nøye på gode sko og staver. I sekken har jeg blant annet alltid varmefolie. Og så ber jeg alle jeg kjenner om å laste ned Hjelp 113-appen. For den må alle ha!