Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

For Maud og Ola Breivik fra Sauda er takk noe man gjør, ikke bare noe man sier. De to brukte sommeren 2017 til å samle inn nærmere 55 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse og forskningen som skal få hjerneskannere på plass i ambulansehelikoptrene.

Driftig par: Maud og Ola Breivik har brukt mye av livet på frivillig arbeid.

Bygdefolket likte initiativet, de kjøpte aksjonens egne t-skjorter og modellhelikoptre fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, de ble med på topptur – og ikke minst: De donerte penger via Vipps. Mye penger.

– Et slikt lokalt engasjement handler om at luftambulansen skaper trygghet for oss som bor her inne i fjordene, to timers biltur fra nærmeste sykehus, sier Ola Breivik når vi møter ham og Maud inne i frodige Nordstøldalen i Sauda.

– Det å hjelpe luftambulansene til å få på plass hjerneskannere, er en kamp for vår trygghet.

Turglede og takknemlighet
De to har nettopp hentet hunden ut av firehjulstrekkeren etter flere kilometers kjøring opp bratte, smale veier. Nå løfter Ola en turvant hånd mot fjellryggene som omgir oss her, som for å vise oss sin egen verden.

– Her oppe er det vi liker oss aller best, og her inne har vi gått på tur i alle år – helt siden jeg var med på stølen til familien som guttunge. Så det var jo naturlig å bruke fjellet til å samle inn penger til luftambulansen. Det er jo den som bidrar til at det skal være trygt å både bo her og være på tur!

Fortellingen om Maud og Olas nærkontakt med luftambulansen begynner i påsken 2016, tidlig skjærtorsdag morgen, på Olas 55-årsdag.
Han er hjemme og gjør seg klar til å dra på vakt som Røde Kors-mannskap i fjellet, slik han har gjort i mange år. Maud har reist på jobb som helsefagarbeider på et bofellesskap for demente i Sauda, men vel framme merker hun at noe er galt.

– Jeg kjente meg brått så dårlig, og ble både svimmel og kvalm, forteller Maud.

Kollegene ringte Ola for meg og spurte om han kunne komme ned, forteller Maud. Det er viktig å holde arbeidsplassen smittefri, og de mistenkte at hun var i ferd med å få en kraftig omgangssyke. Ola hopper kjapt i bilen og er på plass etter bare noen minutter. Der skjønner han snart at dette nok er noe helt annet.

Legen ba om helikopter
– De støttet Maud ut og fikk henne ned til bilen, så svimmel var hun. Og da hun satte seg inn, så jeg at hun rullet litt med øynene, uten at hun la merke til det selv.  Da skjønte jeg at vi ikke skulle hjem. Vi skulle på legevakta.

Fristedet: Maud og Ola på vei til fots opp til hytta de har i Nordstøldalen.

Deretter går det fort. Etter en del undersøkelser på legekontoret, er legen helt klar: Maud må hentes i helikopter. Med bil er det halvannen time til sykehuset i Haugesund, tre og en halv time til sykehuset i Stavanger. Det kan bli for sent.

Maud blir kjørt med ambulansebil fra Sauda til Ropeid, et par mil ute langs fjorden – der de møter helikoptret fra Stavangerbasen. Anestesilegen bestemmer seg for å frakte henne direkte til universitetssykehuset i Stavanger i stedet for til Haugesund.

Vel framme legges Maud i CT-skanneren, slik at nevrologene kan stille diagnosen.

– Det var hjerneslag. Jeg hadde to blodpropper, og husker veldig godt at jeg slo opp øynene inne på sykehuset. Jeg så en lege ved siden av meg som observerte at jeg smilte litt, og som fortalte at nå hadde det lettet. De to blodproppene hadde løst seg opp, men syntes som mørke flekker på røntgenbildene.

Bilen hadde brukt for lang tid
Maud ble liggende på sykehuset i 24 timer til observasjon, før hun kunne skrives ut neste dag – uten mén, og med dyp takknemlighet til alle ledd i helsevesenets kjede av hjelpere.

– Det kunne ha vært mye mer alvorlig, og det var umulig å fastslå før vi kom til sykehuset. Hadde jeg blitt sendt med bil og hatt et alvorlig slag, hadde jeg måttet bruke måneder og kanskje år på rehabilitering, for å få tilbake full førlighet, taleevne og arbeidsevne. Det er en stor påkjenning både for samfunnet og den enkelte, sier Maud med ettertrykk.

– Vi har sett en kompis dø av hjerneslag 36 år gammel, etter å ha kommet for sent til rett behandling. Derfor ser jeg fram til den dagen hvor luftambulansen har hjerneskanner ombord – og kan starte behandling med én gang, uansett hvor du er. Det vil redde liv.

Maud og Ola vet at det er mange gode krefter i et lokalsamfunn. Selv har de engasjert seg i veldedig arbeid for utsatte grupper i bygda, i tillegg til mangeårig frivillig innsats som ildsjeler både i Røde Kors, Turistforeningen og lokalpolitikken.

Satte hele bygda i sving
– Nå ville vi gjøre noe for luftambulansetjenesten og den stiftelsen som bidrar med livsviktig forskning og utvikling – og gi et bidrag til arbeidet for å få hjerneskannere ut i helikoptrene, forklarer Ola mens vi går oppover i de grønne fjellsidene der aksjonsdagen ble holdt.

Topptur: I samarbeid med Sauda Turlag arrangerte Maud og Ola tur til Brekkestøsnuten, der alle deltakerne donerte en sum til Stitelsen Norsk Luftambulanse.

– Derfor fikk vi turlaget med på å arrangere en topptur til Brekkestølsnuten, der folk kunne få en flott tur samtidig som de bidrar med en gave til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Vi ville også ha et lavterskeltilbud for alle, og inviterte derfor til pølser og hygge ved bålplassen her nede i dalen, der folk kunne kjøpe t-skjorter og ulike effekter til inntekt for luftambulansen.

Ola bærer en av skjortene selv, med en unik logo han fikk et lokalt designbyrå til å lage. Den viser profilen til to fjelltopper, med tallene 931 og 1044 – sammen med tallet 113 i større skrift. Det var Ola som oppdaget at to kjære turmål til sammen skjulte en kjent og kjær tallkode:

– Her i dalen ser vi opp til to fine topper, Brekkestølsnuten og Hovlandsnuten, på den sistnevnte har vi hatt norgescup i motbakkeløp. Den er 931 meter over havet, mens Brekkestølsnuten er 1044 meter. Og en dag så jeg plutselig at differansen er 113 – altså nødnummeret! Den idéen fikk jeg lyst til å bruke til noe, og her var anledningen!

Ekteparet er takknemlige for alle som bidro til både fjellturen, arrangementet og innsamlingen, både bedrifter og privatpersoner. De vil også sende et tydelig signal til politikere, om at luftambulansetjenesten må styrkes og utvikles videre.

– Pengene våre får ikke dette i mål alene, men vi må vise de som styrer at vi som bor her er villige til å støtte dette arbeidet – akkurat slik som politikerne må gjøre det.