Tekst og foto: Marianne Wennesland

For de 12 000 nordmennene som hvert år får hjerneslag, står mye på spill: Evnen til å bevege seg, snakke, se og begripe kan ryke når blodsirkulasjonen i hjernen hindres av en blødning eller blodpropp. Uten oksygentilførsel dør to millioner hjerneceller i minuttet – i verste fall også pasienten.

Lite tidsvindu, store utfordringer 

Det haster å finne ut om pasienten har propp eller blødning i hjernen. Blodproppløsende medisin kan være livsfarlig for en pasient med hjerneblødning, og de to gruppene trenger ulik behandling raskt. De som har hjerneblødning må til et sykehus som kan gi nevrokirurgisk behandling, mens de med blodpropp trenger trombolyse, også kalt Plumbo på folkemunne. Medisinen kan bare gis de første 4,5 timene etter symptomutbrudd og 60 prosent rekker ikke frem til sykehus i tide. Geografi og logistikk er bare noen av utfordringene i det lille behandlingsvinduet.

– Noen steder i Norge gjør avstander det umulig å nå frem til akutt slagbehandling i tide; Karasjok og Kautokeino er for eksempel mer enn 4 timer unna tilbudet i Hammerfest og Kirkenes. Andre steder går tiden tapt ved at pasienten sendes innom for mange helseinstanser før de kommer til behandling. Oslo er blant stedene i landet hvor det tar lengst tid å bli innlagt på rett sted, forteller Maren Ranhoff Hov (34).

Maren Ranhoff Hov var den første som tok doktorgraden sin på slagambulansen. Den slo fast at anestesileger med opplæring klarer å stille slagdiagnose utenfor sykehus.

Sammen med Karianne Larsen og Henriette Solberg Jæger utgjør hun en slagkraftig forskertrio.

Deres doktorgrader sikter mot å spare tid for slagpasienter, og er tilknyttet en spesialbygget ambulanse som kom rullende ut av Stiftelsen Norsk Luftambulanses ønske: At pasienter skal bli møtt med en CT-scanner, på hjul og på sikt i lufta, slik at de kan ta bilder av hjernen og dermed få diagnose og behandling raskere.

Slagforskning i verdensklasse

Det er kun en håndfull land i verden som forsker på slagambulanser. Unikt for det norske forskningsprogrammet, finansiert av giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, er bredden og nærheten til det eksisterende helsetilbudet:

Ifølge Ranhoff Hov ser USA, Tyskland, Thailand og Australia også på om det er best for pasienten å få trombolyse i ambulansen eller på sykehuset, men Norge er alene om å kombinere det med utvikling av hvordan man best kan diagnostisere slag.

I tillegg er Norge det eneste som forsker på om legene som jobber med akuttmedisin utenfor sykehuset kan gjøre denne jobben. Dette gjør resultatene enklere å ta i bruk.

Anestesileger stiller diagnosen 

Det manglet ikke på hevede øyenbryn da Maren Ranhoff Hov i 2012 begynte å forske på om anestesileger kan diagnostisere hjerneslag ved hjelp av CT og en standardisert klinisk undersøkelse:

– Mange var skeptiske til at andre enn radiografer, radiologer og nevrologer, som tradisjonelt har ansvar for dette, kunne klare oppgaven, men vi har knapt nok nevrologer til å bemanne sykehus-Norge. Anestesilegene i luftambulansetjenesten er vant til å jobbe utenfor sykehuset hvor man aldri vet hva man møter. De kan gi pasienter livreddende behandling ved en rekke komplikasjoner og diagnoser, og jobber allerede i den prehospitale tjenesten vi sikter mot å få slagbehandlingen inn i, sier Ranhoff Hov, som mener hjerneslag får mer oppmerksomhet som sykdom nå enn for seks år siden.

– Nå går helseministeren rundt og snakker om at hjerneslag er en blålysdiagnose – slik var det ikke da. Jeg synes Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal være stolte av at vi satset og har vært med på å løfte dette fokuset.

Slagambulansen sett fra innsiden. CT-maskinen er midt i bildet. FOTO: Thomas T. Kleiven.

I 2014 rullet den spesialbygde ambulansen ut på veiene i Østfold utstyrt med CT-scanner og med et mannskap bestående av en anestesilege, en sykepleier og en paramedic. Ranhoff Hov startet da å forske på om førstnevnte etter opplæring kunne tolke CT-bilder på samme måte som nevrologer som fikk tilsendt bildene fra bilen.

I vår forsvarte hun doktoravhandlingen med tittelen «Prehospital Assessment of Acute Stroke». Resultatene viser at anestesilegene klarer oppgaven. Og at pasientene som ble møtt av slagambulansen i snitt sparte 39 minutter fra symptomutbrudd til diagnosen ble stilt. Det tilsvarer 78 millioner hjerneceller.

Kritiske minutter

39 minutter kan redde vesentlige funksjoner, ifølge Lars Tveit, konstituert overlege ved Nevrologisk Avdeling på Østfold Sykehus Kalnes, som tar imot pasientene fra slagambulansen:

– Vi avventer svar på hvor mange minutter som i realiteten blir spart til behandlingsoppstart, noe Karianne Larsen nå forsker på, men på generelt grunnlag kan disse minuttene ha mye å si for skader på språk, håndfunksjon og gange, sier han.

Nevrolog Lars Tveit tar i mot slagpasientene ved Østfold Sykehus Kalnes.

Tveit har jobbet med slagpasienter i over fire år og er en del av teamet i sykehusets slagmottak. Pasientene fra slagambulansen utpeker seg som spesielt fornøyde:

– De forteller at de blir møtt av et proft team og føler seg ivaretatt. Mange uttrykker entusiasme for å være med i forskningsprosjekt med den oppfølgingen dette innebærer.

Sammenligner behandlinger

Nevrolog og doktorgradsstipendiat Karianne Larsen kjenner hjerneslag på godt og vondt: To av hennes besteforeldre døde av dette. En av dem ble avvist på legevakten tross klare slagsymptomer, og hun måtte selv skrive ham inn på nærmeste sykehus. Dette, samt opplevelsen av god slagbehandling, motiverer henne:

– Jeg har sett pasienter som har problemer med å snakke og ikke kan bevege halve kroppen og som etter trombolyse kan føre en normal samtale og bevege seg igjen. Når proppen er stor og fiskes ut manuelt på sykehuset, kan denne effekten komme i løpet av minutter. Alt avhenger av hvor raskt man kommer til behandling, sier hun.

Nevrolog Karianne Larsen forsker på hvordan det går med dem som har blitt møtt av slagambulansen og hvor godt ordningen fungerer. Hodet hun holder brukes til å teste CT-maskinen.

I mai 2017 nådde slagambulansen en milepæl: En slagpasient fikk for første gang trombolyse av en anestesilege utenfor sykehus. Siden da har 17 slagrammede fra 30 til 93 år fått den proppløsende behandlingen på vei til sykehuset, en av dem i løpet av den første timen etter slaget når behandlingseffekten er størst. Pasienter med hjerneblødning har blitt fraktet direkte til Rikshospitalet hvor de kan få nevrokirurgisk behandling. Larsen forsker på hvor godt ordningen fungerer til sammenlikning med akutt slagbehandling på sykehus.

– Jeg ser blant annet på tidene fra pasienten har symptomer til de ringer 113, møtes av slagambulansen, diagnostiseres, behandles og hvordan det går med dem på sykehuset og videre. Resultatene sammenlikner jeg med tilsvarende løp for pasienter som kommer inn med vanlig ambulanse, forteller Larsen, som også kjører jevnlige treningsøkter for mannskapet i slagambulansen hvor hun driller dem i standardisert slagundersøkelse, CT og trombolyse.

Blodprøven som kan endre alt

Molekylærbiolog og doktorgradsstipendiat Henriette Solberg Jæger, som samarbeider tett med Larsen, har også mistet to besteforeldre til slag. I løpet av de neste fire årene skal hun saumfare 400 blodprøver fra slagambulansen i jakten på små sladrehanker som kan diagnostisere hjerneslag:

– I blodet finnes det biomarkører fra de fleste organene i kroppen og de brukes allerede til å diagnostisere hjerteinfarkt, muskelskader, kreft og nyresvikt. For at blodprøver skal kunne erstatte CT-scanning av hjernen, må vi imidlertid ikke bare må påvise at hjernen er syk eller ikke syk, men også skille mellom propp og blødning, forklarer Solberg Jæger.

Henriette Solberg Jæger leter etter informasjon i blodprøver tatt av pasientene i slagambulansen.

Forskere i andre land har funnet en biomarkør som indikerer hjerneblødning, GFAP, men det er uklart hvor raskt den dukker opp i prøvesvar og om den er målbar ved små blødninger. Solberg Jæger leter etter svar i en kombinasjon av markører; et fingeravtrykk. Finner hun det, vil man i fremtiden kunne diagnostisere hjerneslag med noe som likner en graviditetstest.

– Man får mange slike hurtigtester for prisen av en CT-scanner, de er små og lette å plassere overalt i helsevesenet, fra fastlegen til helikoptre. Jeg får nesten litt ærefrykt når jeg tenker på hvor mange en slik test potensielt kan hjelpe, sier Jæger, som innrømmer at hun på en måte leter etter nåla i høystakken:

– Jeg håper jeg finner den, men tenker at prosjektet uansett har stor verdi for videre forskning. Jeg kan si til nestemann at «nå har jeg lett gjennom hele denne delen, så kan du lete videre herfra».

Sikter himmelhøyt

De tre slagambulanse-forskerne er enige om minst to ting. Det ene er at det største potensialet for å få flere slagpasienter inn i behandlingsvinduet, ligger utenfor sykehuset.

Maren Ranhoff Hov starter nå et nytt forskningsprosjekt med mål om at flere av dem skal identifiseres tidligere: Som et ledd i dette skal 550 ansatte i Oslo og Akershus ambulansetjeneste få opplæring i den samme undersøkelse som slaglegene bruker, samt en app med piktogrammer for å enkelt sjekke av symptomer i møte med pasientene.

Trioen er også enige om at slagbehandlingen på sikt skal til himmels for å nå raskere frem. Stiftelsens utviklingsavdeling ser på hva som skal til for å skape et slaghelikopter med eksisterende og fremtidig teknologi. Der ville hurtigtesten Solberg Jæger jobber mot kommet godt med, men Larsen og Ranhoff Hov tror det kan gå tid før den er klar: «Kan man putte en Tesla i verdensrommet, så kan vi putte CT i helikopter!»